Fakta, ikke beina, på bordet

(en kortversjon ble publisert i Aftenposten 10.12.21)

Skal kunst og kultur gi gjenklang og begeistring hos alle som bor i Norge, må den bestå av stemmer hele befolkningen kan kjenne seg igjen i. Skal kunsten oppnå hele sitt potensial, så må alle få sjansen til å skape noe, uavhengig av den enkeltes bakgrunn. Kulturrådet skal bygge kunnskap og mobilisere til handling for mer mangfold i norsk kulturliv, da må vi få fakta på bordet.

Aftenpostens Frank Rossavik har merka seg Kulturrådets undersøkelse av hvordan det står til med mangfoldet i norsk kulturliv, han lurer på hvor dypt vi vil bore i kulturfolks identitet og frykter at spørreundersøkelsen overdriver betydningen av identitet. Han stiller gode spørsmål om hvor viktig identitet skal være i mangfoldsarbeidet, men vrangleser både undersøkelsen og spørsmålet om synlighet.

Forutsetning for kvalitet

Kulturrådet er gitt i oppdrag fra Kulturdepartementet å bidra til at kulturlivet oppleves tilgjengelig, representativt og relevant. Mangfold er variasjon og bredde, det er å slippe til flere heller enn å ensidig videreforedle det samme uttrykket. Det er ikke noe spesifikt mål eller krav i Kulturrådets mangfoldsoppdrag at folk skal ha minoritetstilhørighet som sin identitet, men vi forstår at menneskers ulike referanser og bakgrunner gir oss ulik tolkning av hva vi får servert. I arbeidet vårt er det et mål å bidra til at folk kan være åpne og by på det de har av egenskaper. Noen vil alltid ha ønske om å være mest mulig lik et ideal eller ikke stikke seg ut, men i jakten på kreativitet er det et gode med egenart. Mangfold er en forutsetning for at alle skal kunne oppleve kvalitet, for det som treffer meg faller på steingrunn for deg.

Opplever strukturell diskriminering

Derfor har vi undersøkt hvor kultursektoren overordnet er minst representativ. Funnene herfra har gitt oss noen grupper vi videre spør særlig om, synlige minoriteter, urfolk og nasjonale minoriteter og personer med funksjonsnedsettelser. Undersøkelsene våre viser at disse gruppene særlig opplever strukturell diskriminering innen kunst og kultur. Rossavik lurer på om Kulturrådet i jakten på mangfoldet ønsker å stille spørsmål som folk er homofile eller tror på noe annet enn kristendommen. I arbeidet med å skape større rom for egenart og bredde kunne dette være interessante spørsmål, men vi slår oss godt til ro med at dette er så privat at vi ikke skal verken telle eller spørre.

Å bruke presise begrep som forstås av alle er ikke lett. Ord som passet tidligere, treffer ikke like godt i dag. Når Kulturrådet spør 500 virksomheter om de har ansatte med synlig minoritets- eller flerkulturell bakgrunn, så er det personer som skiller seg fra majoritetsbefolkningen ved for eksempel hudfarge, navn, religionsutøvelse eller kulturell tilhørighet. Dette er forklart for alle som bes svare. Begrepet kunne vært enklere, men er det beste og mest presise vi har per i dag. Vi kan bli bedre til å spørre forståelig og presist, men vi må ikke bli så redde for formuleringene at vi ikke våger spørre.

Kunnskap avler handling

Svarene ruller inn til Kulturrådet og på nyåret kan vi si mer om ståa. Vi tror kunnskapsbasert og langsiktig arbeid, samt flere stemmer og kritisk debatt, er viktig for mer mangfold i kultur. Det er lett å legge beina på bordet i trygghet om at ingen kan ha det så ille i norsk kulturliv at de opplever det som et helvete. Det er en holdning som på sikt kan gjøre norsk kulturliv irrelevant og kjedelig. Vi må ha fakta på bordet for å kunne følge utviklingen, utfordre og få til handling. Vi må vekk fra anekdotene og ulik gradsbøying av hvordan det står til. Derfor spør vi.
 

Torbjørn Urfjell
avdelingsdirektør for samfunn og arena i Kulturrådet