Kunst i nytt rom

I Kunstløftet har vi forsøkt å følge prosjekter og oppmuntre til en nytenkning om barn og kunst. Dette som en konsekvens av endringer i samfunnet. Det siste tiåret har vi blant annet sett en tendens til at kunst demokratiseres. Sommerens debatt om hvorvidt graffiti hører hjemme i kunstinstitusjonene er et eksempel på hvordan skillet mellom høy og lav i kunsten er i ferd med å utviskes. Er det kunstverket, kunstneren eller kunstrommet som er premissleverandøren i slike prosjekter? Hva er avgjørende for å plassere noe i kategorien 'kunst'? 

 

Generelt ser vi at sjangerskillene, til tross for at de stadig definerer kunstformer, ikke lenger kan påstå at enkelte kunstformer er viktigere enn andre. Parallelt ser vi at samfunnet stiller sterkere krav til publikumsoppslutning, og man opplever at publikum i større grad ønsker å involveres i kunsten: Enten gjennom å sette sammen sine egne opplevelser eller ved en mer konkret interaksjon med selve verket.

 

Samtidig advarer mange mot forflatning og instrumentalisering som resultat av denne demokratiseringsprosessen. Man stiller spørsmål ved hvorvidt samfunnets krav til kunstens nytteverdi og markedstilpasning står i et motsatt forhold til kvalitet og relevans.

 

Sikkert er det uansett at den oppvoksende generasjonen har stiftet bekjentskap med Den kulturelle skolesekken (DKS), og hatt tilgang til et mer omfattende kulturtilbud enn deres foreldre ble utsatt for. Dette har trolig økt deres forventninger og kompetanse i møte med kunst. Evner så kunsten, de tradisjonelle formidlingsarenaenes programmer og medienes innretning å møte unges behov for utløp og kritisk selvrefleksjon?

I arbeidet med kunst for unge mennesker kan man støte mot en kløft i oppfatningen av det å være barn eller ungdom, og det å være voksen. Det er som om dypt menneskelige egenskaper ved det å være ung og vokse opp, går tapt når man blir voksen: Egenskaper som sårbarhet, avhengighet av andre, impulsivitet, kreativitet, samt lek som en måte å lære eller utvikle seg på. Dette synes å være behov man nærmest bør kvitte seg med for å kunne skrives inn i en verden som voksen. Noen mener at hangen til å tillegge barn mer autonomi også uttrykker en infantilisert voksenforståelse. Kanskje bør en diskusjon om kunst for unge mennesker også romme en refleksjon om hva det innebærer å være moden som voksen? Kan det å forholde seg mer kritisk til de tradisjonelle rollene, og ydmykt til kompleksiteten i hva det innebærer å være både barn og voksen, åpne for en ny type kunst for unge?

 

Mange voksne bruker kunst som en måte å bearbeide sine livsinntrykk, sitt stress, sine eksistensielle temaer, politiske orientering eller sosiale behov. Barn og ungdommer har i en annen forstand, men kanskje like intenst til tider, også et behov for å bearbeide, reflektere og gi uttrykk for sin livsverden. Men får de den samme muligheten i tilbudet de møtes med i samfunnet?

Hvis bare kunstverket har høy nok kvalitet, så passer det like godt til voksne, barn og ungdommer! Sant? Ja sikkert for noen. Men det kan også være forenklende og preget av forestillingen om at et (genialt) verk transenderer kulturell ballast, identitet og preferanse – og treffer midt i et punkt som forener menneskers sanseinntrykk og erkjennelsesevne. Men er det ikke nærliggende å tenke seg at også unge trenger å kjenne seg igjen og dra veksel på egen konkret erfaring med kunst som verk og erkjennelsesmedium? At også de vil utfordres som tenkende og følende individer? Kanskje også barn i betydelig grad er oppmerksomme og preges av konteksten og rommet kunsten presenteres i? Det er oppmuntrende og interessant å konstatere at flere kunstnerkonstellasjoner og institusjoner forholder seg til slike problemstillinger som faglig interessante når de i repertoarvalg og programmer integrerer egne arbeider for unge. Dette ser man eksempler på i blant vinnerutkastene Idékonkurransen Kunstarena for unge, der faktorer som medvirkning og intervensjon i rommet er tellende. At også kunstformidling som fag gradvis begynner å inngå som tilbud i kunstutdanningen forsterker inntrykket av at kunsttilbudet for unge er i ferd med å endre seg.

Kunstkritikk og debatt om kunst i det offentlige rom er en livsviktig forutsetning for at tilbudet skal utvikle seg og for at spørsmålet om relevans og aktualitet kan måles mot ulike livssyn og erfaringsverdener. I feltet kunst for unge støter dette aspektet mot noen interessante utfordringer og mangler. De som skal omtale, kritisere eller formidle kunst for et ungt publikum har kanskje begrensede kunnskapsmessige forutsetninger til å utøve sitt fag. Er det tilstrekkelig å være skrivefør og ha et kunstfag fra universitet eller høyskole når man skal vurdere den kunsten som retter seg mot et ungt publikum? Hva er referanserammene og kunnskapen anmeldelser og kritikker bygger på – og kanskje like viktig: Finnes forutsetningene for at den offentlige omtalen står i dialog med det unge publikummets egne opplevelser?

Det er å håpe at unge menneskers møte med kunst også kan utgjøre et frirom; et sted for lek, refleksjon, meningsdannelse og utfoldelse på egne premisser. At kunst er noe de kan bruke, ha forventninger til og bryne seg mot. Et slags kulturelt hovmod kan stå for fall og innhentes av unge selv hvis ikke flere fagmiljøer leverer sine bidrag til disse utfordringene. Kulturrådet kan innta en sentral rolle som utviklingsaktør i forholdet mellom de ulike, og helt avgjørende bidragsyterne i kunstfeltet, akademia, skolene og media.

 

 

Rolf Engelsen, prosjektleder for Kunstløftet

19.09.11