Brenner hjertet?

For meg handler kunst om det brennende hjertet, om å tørre å se og tørre å si. Programheftet til Kunstløftets kongress "Vi prøver å planlegge det helt perfekt" var utformet som et skrivehefte der timeplanen var lagt opp med klare tidsrammer og definerte mål for hvert emne. Slik ga programheftet assosiasjoner til den målstyringen som er øredøvende innen store deler av norsk skoleverk, og som mange av oss har et anstrengt forhold til. Bak dette forholdsvis stramme rammeverket, skulle det imidlertid vise seg å være åpent for mange ulike tolkninger av kunst og kunstformidling, noe som på det beste åpnet for en fruktbar mangfoldighet, men som dessverre også bidro til ufokuserte diskusjoner.

I programheftet proklamerer prosjektleder Rolf Engelsen at kongressens formål er å "dele kunnskap, drøfte og gi perspektiv til framtidens kunst for unge". Jeg har bitt meg merke i betegnelsen kunst for unge – hva innebærer det? Er det kunst som presenteres av voksne profesjonelle kunstnere for et ungt publikum, er det kunst som unge selv er med å skape, eller er det noe helt annet? Og videre lurer jeg: Hvem er unge? Er det barn i barneskolealder, ungdom og/eller unge voksne? Engelsen gir ikke svar, verken i den skriftlige introduksjonen, eller i de muntlige innledningene (kalt "Rektors tale") han holdt under kongressen. I programheftet oppfordrer han imidlertid oss deltagere til å være "oppsøkende og deltagende, en aktiv elev". Som deltagere inntok vi dermed den posisjonen interesserte elever gjerne tar: Oppmerksomt, av og til noterende, av og til spørrende, men ikke som premissleverandører for diskusjonen.

 

Rolf Engelsen holder Rektors tale.

 

Jeg vil innledningsvis løfte fram to ankepunkt mot Kunstløftets egen presentasjon av kongressen. Det først gjelder fraværet av konkretisering av tema. Gjennom ikke å utdype hvordan vi skal forstå verken preposisjonen for i "kunst for unge" eller selve betegnelsen unge, blir det utydelig hvorvidt kongressen tematiserer kunst for, med eller av unge, og videre hvilke unge man ser for seg at denne kunsten skal presenteres for. Dermed blir det uklart hvilket grunnlag den kunstfaglige diskusjonen skal springe ut fra. Det andre ankepunktet gjelder vår rolle som deltagere. Som nevnt ble vi invitert til å delta som en "aktiv elev". Kongressen var imidlertid ikke rettet mot elever, men mot voksne deltagere som alle har det til felles at vi på en eller annen måte forholder oss til barn og unge i den jobben vi gjør som lærere, rektorer, skapende og utøvende kunstnere, studenter og ansatte innen kunstfaglig administrasjon. Vi var med andre ord en heterogen gruppe som representerte ulike fagfelt og brakte med oss et mangfold av erfaringer, holdninger, synspunkter og ideer. Hvorfor skulle vi ta rollen som "elever"? Var det fordi kongressen i stor grad hadde en "skoleaktig" form der foreleseren sto alene på en opplyst scene mens vi satt som tilhørere i en mørklagt sal? Misforstå meg ikke: En tradisjonell forelesningsform kan være glitrende, og jeg vil understreke at vi ble presentert for både rike og svært tankevekkende forelesninger på kongressen, men jeg stiller spørsmål ved om forelesningsformen med et skarpt skille mellom foreleser og tilhørere er et egnet utgangspunkt for en deltagende debatt. Med dette som bakgrunn ønsker jeg å utdype to begreper som ble gjentatt i løpet av kongressen: Refleksjon og kommunikasjon.

For å ta det første først: Refleksjon innebærer at noe reflekteres av noe annet. I enkleste forstand omfatter dette tilbakekasting av lys, lyd og andre bølger. Vi kan også tenke oss refleksjon som tankemessig virksomhet; vi kan reflektere omverdenen, vi kan etterligne og vi kan skape. Betegnelsen refleksjon kan dermed knyttes til bevegelse, aktivitet og meningsdannelse. Et eksempel på dette var å finne i Eemil Karila og Juhani Seppovaras film Conflicted primates (som var en del av utstillingen som ble vist på Ingensteds), en film som viser to orangutanger i en zoologisk hage. Orangutangene var sperret inne i et bur og publikum i den zoologiske hagen kunne se dem gjennom ei glassrute. Det er mye å si om denne tankevekkende filmen, men jeg velger her å gripe fatt i én ting: Refleksjonen i glassruta. Glass har den egenskapen at man kan se igjennom det, samtidig som man i spesielt lys også vil kunne bruke glasset som et speil. Slik kan glasset gi en dobbelt effekt ved at man både kan se gjennom det og se sitt eget speilbilde på én og samme tid. I Conflicted primates kunne vi se hvordan publikum sto vendt mot orangutangene og betraktet disse gjennom glasset. Noen så på orangutangene, noen tok bilder, noen kunne se refleksjonene av sitt eget speilbilde i glasset. Som seere av filmen kunne vi dermed se publikums ansikt side om side med orangutangenes ansikt.

 

Stillbilde fra Eemil Karila og Juhani Seppovaras film «Conflicted primates».

 

Orangutangen er en av menneskets nærmeste slektninger, et indonesisk søsken som vi deler den samme kloden med. Det at vi alle er medborgere på en og samme klode, ble framhevet av alle kongressens bidragsytere og jeg synes det er prisverdig at Kunstløftet valgte et overordnet økologisk perspektiv. Hvert på sitt vis satte bidragsyterne temaer som dyreetikk, slavearbeid, vestlig konsum, kunstforståelse, kulturforståelse, konfliktforebygging og ønske om dialog på dagsorden, og slik la de grunnlag for en debatt om dannelse som det kunne vært interessant å forfølge, både i forhold til et utdanningsperspektiv og i forhold til et kunstperspektiv. Dessverre gikk denne anledningen fra oss i denne omgang, og her er vi igjen tilbake ved glassruta. Glasset har nemlig en annen viktig egenskap i tillegg til å bidra til refleksjon; det er hardt og det er derfor ikke mulig å trenge igjennom glasset uten å ødelegge det. Vi kan se på, men vi kan ikke nå inn til våre indonesiske søsken. På kongressen erfarte vi at det også kunne være vanskelig å nå ut av mørket i forelesningssalen og inn i scenelyset. Dette bringer meg videre til det andre begrepet jeg vil utdype: Kommunikasjon.

 

Kommunikasjon innebærer å gjøre noe felles, å gi del i noe. Kommunikasjon er dermed avhengig av et felles forståelsesrom. Her kunne Kunstløftet som arrangør i langt større grad bidratt til å legge grunnlaget for et fellesskap gjennom å konkretisere hva som var tema for kongressen og hvilke roller vi som deltagere kunne ha. Videre ser jeg det som uheldig at mange av foredragsholderne og debattdeltagerne bare deltok på deler av kongressen, ja enkelte var kun tilstede på sine egne presentasjoner. Kunstløftet kunne lagt til rette for langt mer dyptpløyende debatter dersom alle deltagere (både forelesere, debattanter og "elever") hadde vært tilstede under hele kongressen og tatt aktivt del i det samme fellesskapet gjennom alle tre dagene. 

 

Kommunikasjon trenger selvsagt ikke begrenses til verbale bidrag. På kongressens tredje dag ga Grzegorz Kowalski oss en introduksjon i ulike måter å utvikle kommunikasjon som ikke tar i bruk velbrukte virkemidler som verbalt språk og kjente fysiske gester. Med utgangspunkt i Oskar Hansens "Open Form" (1959) har Kowalski utviklet tre øvelser, kalt "Dialogue", "Next" og "Common Space / Individual Space". Øvelsene har en innbyrdes progresjon der "Dialogue" har en forholdsvis enkel form og "Common Space / Individual Space" er mer avansert. Felles for øvelsene er imidlertid at alle utforsker mulighetene for å utvikle dialog og endring. Kowalski viste redigerte filmopptak av øvelser der deltagerne var kunstakademistudenter og -lærere. I disse filmene kunne vi se hvordan deltagerne, både individuelt og i samspill med hverandre, skapte nye situasjoner og nye kommunikasjonsmåter, alt med utgangspunkt i eksisterende situasjoner. 

 

Grzegorz Kowalski

 

Fra musikkens verden er jeg godt kjent med slike kommunikasjonsmåter, og kanskje derfor berørte Kowalskis presentasjon meg i særlig grad. En forutsetning for musikalsk samspill så vel som for Kowalskis øvelser er at deltagerne forholder seg seriøst til spillets regler. Man må gå inn i situasjonen på samme måte som et barn vil gå inn i leken: I fullt alvor.

I Kowalskis øvelser gir tema og rammeverk deltagerne et felles utgangpunkt for dialog, endring og improvisasjon. Samtlige øvelser var utformet på en måte som gjorde det enkelt for deltagerne å forstå spillereglene og å operere i forhold til disse. Noen deltagere valgte sågar å rebellere, og gjennom å tøye spillets regler kunne de åpne for noe uforutsett. Vi kan ikke med overlegg overraske oss selv, og uten mellommenneskelig interaksjon har kreativiteten ofte vanskelige kår. Dette mellommenneskelige perspektivet ble løftet fram av Hannah Kaihovirta-Rosvik i hennes presentasjon av kunst i klasserommet. Her viste hun til Nicolas Bourriaud og Moira von Wrights tenkning (noe jeg fant spesielt interessant i og med at dette er tenkere jeg også er opptatt av), Bourriaud i forhold til kunstfeltet og von Wright i forhold til pedagogisk tenkning. Kaihovirta-Rosvik poengterte videre at vi i dag har mange verktøy for å synliggjøre oss selv (eksempelvis gjennom Internett), mens vi ofte mangler bevissthet om å synliggjøre hverandre. 

 

Hannah Kaihovirta-Rosvik

 

Som nevnt var kongressen lagt opp med en stram timeplan og hver bidragsyter var knyttet til spesifikke skolefag: Zygmunt Bauman representerte filosofi, Franco Berardi samfunnsøkonomi, Don Kulick biologi osv. I tillegg til disse skolefagene var det "klassens time" – kanskje tenkt som diskusjonsforum, men også disse "timene" fungerte hovedsakelig som forelesninger og skilte seg dermed ikke vesentlig fra de andre "skoletimene" i form. Det er oppsiktsvekkende at de to kunstfagene som i dag eksisterer innen norsk grunnskole, musikk og kunst og håndverk, ikke var løftet fram blant fagtilbudet på kongressen.

 

Norskfaget var imidlertid representert med Henning Gärtners konfronterende Ibsen-foredrag. Med Ibsens "Et dukkehjem" som utgangspunkt trakk han linjer både til klasseromsetikk i norsk skole og fattigdom på verdensbasis. Gärtner argumenterte for at vi borgere i vesten er dagens Noraer (krevende og uten empati), mens filippinske aupairer er dagens Anne Marier (i skuespillet er Anne Marie barnepiken hos familien Helmer, som mange år tidligere forlot sitt eget barn for å være barnepike for Nora). Det er slående, men også uhyre trist å innse at Gärtner i sitt foredrag ikke hadde behøvd å reise halve jorda til Filippinene for å finne hjemlandet til dagens parallell til Anne Marie – han hadde ikke engang behøvd reise ut av EU og EØS-området for å finne hundretusener av såkalte "Euro-orphans" hvis foreldre er reist til land som Norge og Sverige for å bygge og vaske husene våre, passe våre barn.

 

Hvordan kan vi kjempe imot den overveldende selveksponeringen som dominerer store deler av omgivelsene våre og isteden åpne opp og gi plass til andre mennesker og andre perspektiver? Følger vi nestorene Zygmunt Bauman og Franco Berardi, ser vi at svaret i stor grad ligger i et overordnet økologisk perspektiv. Dette er imidlertid et krevende område å gå inn i, og det er synd at Kunstløftet ikke la opp til lengre, inngående samtaler om dette. I beste fall rakk enkelte deltagere å lufte noen synspunkter i plenum etter endt forelesning, før vi hastet videre til neste post på programmet. 

 

Zygmunt Bauman

 

Og her er vi igjen tilbake ved refleksjon og kommunikasjon: Refleksjon må finne sted i relasjon til noe. Likeledes trenger man et fellesskap for å oppnå kommunikasjon. Hvis man er tålmodig, vil man lykkes i å etablere en intersubjektiv forståelse. Denne trenger aldeles ikke være enhetlig (von Wright understreker at intersubjektivitet alltid innebærer mangfold), men denne intersubjektiviteten kan utgjøre et felles rammeverk for diskusjon. Og, som i Kowalskis øvelser, er det fullt mulig å rebellere mot intersubjektiv enighet. 

 

Det tar imidlertid tid å etablere intersubjektivitet. Hvis vi som deltagere på kongressen skulle fått anledning til å bidra i gjennomgripende samtaler der det var rom for å omformulere og tenke kreativt om kunst for unge, måtte kongressen vært lagt opp på en annen måte, både formmessig og tidsmessig. Kongressen hadde et stramt rammeverk i form av en timeplan, men unnlot å forme et rammeverk når det gjaldt innholdssiden. Kanskje hadde det vært mer fruktbart å planlegge det hele litt mindre perfekt, med en løsere tidsplan og heller uttrykke klarere visjoner på innholdssiden? Kunstløftets kongress var fullt av gode intensjoner, tankevekkende og tidvis overraskende sammensatt, men maktet ikke å sette grunnleggende innholdsmessige premisser. Spørsmålet om hvem de unge er og hva det innebærer at kunsten skal være rettet mot dem, er fortsatt ubesvart. Vi må våge å rette blikket mot de unge selv, alvorlig lekende med brennende hjerter.

 

 

Gjertrud Pedersen er musiker og musikkviter

23.06.11