Hva er et barn? Kunst, kultur og barndommens historie

Forskningen på barndomshistorie har hatt et veldig oppsving de siste tiårene. Det startet med den franske historikeren Philippe Ariès' skjellsettende Barndommens historie fra 1960. Ariès hevdet at man i førmoderne tid ikke oppfattet barndommen som en selvstendig livsfase, at man hadde lite syn for barns behov, og at de generelt ble dårlig behandlet. Den store forbedringen i barns livsforhold kom først med framveksten av et organisert skolevesen på 14–1500-tallet. Det var da man begynte å se på barndommen som noe annet enn en forberedelsestilstand til voksenlivet.

 

Ariès' bok har betydd svært mye for studiet av barndom i historien, men synspunktene hans er for det meste passé. I stedet har det vokst fram en rik og nyansert forskning, der gamle, velkjente kilder blir lest med nye øyne, og mye nytt materiale er kommet for dagen. Bildet som nå avtegner seg, ser ganske annerledes ut. Mens Ariès først og fremst – og tankevekkende nok i denne sammenheng – bygde på kunsthistorisk materiale, er forskningen nå blitt radikalt tverrfaglig. Det som har pågått de siste to tiårene i barndomshistorieforskningen, er et avdekkings- og rekonstruksjonsprosjekt på linje med, og trolig like viktig som, det kjønnsforskningen har holdt på med siden 1960-tallet.

Hva er så nytt i denne forskningen? Og hva er relevant for feltet kunst og kultur? Ett sentralt trekk er at man har begynt å sette fokus på hvor og hvordan barn fremtrer i kunsten. Det kan synes banalt, men er ikke mindre viktig av den grunn: Man har fått øynene opp for i hvilken grad barn faktisk har vært til stede i kunsten – og samtidig for de innblikk dette gir både i barns levde liv og i voksnes forestillinger om barnet som menneske. Et mye brukt eksempel på dette er den flamske maleren Pieter Breugels storslagne Lekende barn fra 1560, hvor vi finner mer enn åtti former for lek avbildet. Mindre kjent er bildematerialet fra det bysantinske riket for perioden 400–1400 som kunsthistorikeren Cecily Hennessy henter fram i boken Images of Childhood in Byzantium (2008). En rekke portretter fra høy- og senmiddelalderen gjengir barn kledd som små voksne, men også med attributter som viser en følsomhet for barndommen som en egen, særpreget livsfase. Et interessant eksempel er renessansemaleren Giovanni Francesco Carotos svært uttrykksfulle Portrett av en ung gutt (1515), der gutten nærmest inviterer betrakteren inn som samtalepartner.

Giovanni Francesco Caroto, Portrett av ung gutt. Foto: Umberto Tomba/Museo di Castelvecchio.
 

Mye av kunsten fra førmoderne tid, det være seg bilder, tekster eller annet, både handlet om og var klart myntet på voksne. Dette gjør dem likevel ikke mindre interessante i vår sammenheng. For nettopp det at det særlig er voksenmateriale som er bevart, gjør det nødvendig å helt bevisst nærme seg stoffet ut fra et barneperspektiv. Barn var også den gang iakttakere av «voksenkunst», med de inntrykk og verdier denne formidlet. Dette er et tema teologen David Balch berører i boken Roman Domestic Art and Early House Churches (2008), der han blant annet tar for seg veggmalerier i antikkens Pompeii.

 

Fra samme periode, antikken, fins det imidlertid også kunst der barn spiller sentrale roller. Et storslagent eksempel er mosaikkgulvet i Konstantinopels keiserpalass (datert til 4-500-tallet.), som viser barn og unge i ulike typer lek. Et påfallende trekk i de bevarte motivene er at alle er gutter. Samtidig som motivene kunne gi barn mulighet for gjenkjennelse og identifikasjon, framstår de altså som tydelig mannsfokuserte.

Billedlige fremstillinger var likevel ikke den mest omfangsrike form for kunstutfoldelse i antikken. Ciceros (106-43 f.Kr.) taler og retoriske verk speiler den rollen muntlig formidling spilte, særlig i den folkelige fortellerkunsten. Naturlig nok er lite av dette muntlig traderte materialet bevart, men atskillig er likevel omtalt i skriftlige kilder. En god del av antikkens fortellingsstoff hadde barn som en viktig målgruppe, slik som eventyr, mytologiske fortellinger og Æsops fabler. Kildene forteller – ofte med en nedlatende holdning – at dette var materiale som ammer og barnepassere likte å underholde barn med.


Gutt med hund (400-500-tallet), mosaikk, Keiserpalasset, Istanbul (Konstantinopel). Foto: Reidar Aasgaard.

 

En type stoff som var svært populært fra senantikken og gjennom hele middelalderen, er de «apokryfe» barndomsevangeliene, som er fortellinger om Jesus' og hans mor Marias barndom. Disse ble til i siste halvdel av 100-tallet e.Kr., overleveringen var i stor grad muntlig, og de ble oppfattet som religiøst oppbyggelige. De er uten verdi som historisk kilde til barndommene og livene deres, men forteller til gjengjeld mye om tiden de ble til i. Deler av stoffet har spilt en betydelig rolle i ettertiden, blant annet som motiver for billedkunsten.

 

Historien om Jesu barndom, slik den fortelles i Tomas' barndomsevangelium, er spesielt interessant her, fordi den viser en tydelig evne til innlevelse i barns virkelighet. Fortellemåten er enkel og livfull, og måten Jesus og hans verden, et lite landsbymiljø, framstilles på, skapte trolig umiddelbar gjenkjennelse hos barn. Historien byr både på kritikk av voksne – blant andre lærere – og på bekreftelse av sosiale og kulturelle verdier. Selv om den sikkert har appellert til flere aldersgrupper, er nedenfra og opp-perspektivet, «barneblikket», tydelig: Historien tegner Jesus som en mobbet gutt som tar innersvingen på sine plageånder, og den inviterer sitt publikum til å leve seg inn i disse situasjonene.

Barndomshistorieforskningen har i de senere år også fokusert på barns egne erfaringer, og ikke minst på barn som aktivt handlende, som selvstendige aktører. Dermed aktualiseres spørsmålet: Kan vi historisk sett også snakke om kunst av barn og barn som kunstnere? Uten her å kunne innlate meg på en diskusjon av begrepet kunst mener jeg at vi kan svare ja på dette. Selv om svært mye avdekkingsarbeid gjenstår, ser vi i ulike historiske faser spor av det man kan kalle «barnekultur» og barns kunstneriske virksomhet. Carotos 1500-tallsportrett, som jeg alt har omtalt, gjengir interessant nok også en tegning som den unge gutten antakelig har laget selv. Fra samme tid og tidligere har man bevart vers, rim og regler skapt av barn. Den britiske historikeren Nicholas Orme presenterer mange slike eksempler i Fleas, Flies, and Friars: Children's Poetry from the Middle Ages (2011).

 

Fra klassisk gresk tid vet man at barn hadde selvstendige roller i skuespill og religiøse ritualer. Man har også bevart enkelte leirfigurer som barn trolig selv har formet, og det er fra antikken bevart en stor mengde graffiti i form av tegninger, innskrifter og skribling på vegger. Historikeren og arkeologen Katherine V. Huntley har på grunnlag av utviklingspsykologiske teorier analysert romersk graffiti, blant annet fra Herculaneum, med tanke på at en del av disse kan være laget av barn og unge. En av de best kjente graffiti fra antikken gjengir en person som betrakter en korsfestet Kristus med eselhode. Den greske innskriften på den lyder «Aleksamenos tilber sin Gud». Graffitoen ble oppdaget i en bygningsrest som trolig tjente som paedagogium, en slags kostskole for gutter i den romerske keiserens tjeneste. Selv om dette er kunst av det mer problematiske slaget, kan opphavsmannen godt mulig ha vært det vi i dag ville kalt en tenåring.

Hva kan så et tilbakeblikk på temaet barn og kunst ha å si oss i dag? Ett opplagt svar er at å følge disse sporene bakover er viktig i seg selv, fordi det handler om å avdekke den rollen barn historisk sett har spilt i kunst og kultur. Barne- og ungdomskultur er ikke noe nytt: Det dreier seg heller om at den antar nye former, i samspill med samtidens sosiale forhold og voksenkultur. Et tilbakeblikk er verdifullt også fordi det gjør oss enda mer oppmerksomme på kunstens mangfold og på hvordan den speiler skiftende oppfatninger av barndommen som livsfase.

 

Og dessuten: Norge av i dag er et historisk unntakssamfunn, preget av materielt overskudd og en kulturpolitikk som bevisst involverer unge mennesker. Vi har muligheter som ellers knapt er – eller har vært – noen forunt. Dette gjør at vi mer enn noen gang trenger kritiske korrektiver. Fortiden er vårt kanskje viktigste korrektiv. Den gjør det mulig å se vår tids måter å konstruere «barn» og «barndom» på i perspektiv, enten det er i kunsten eller andre deler av samfunnslivet. Det har vært tider da unge mennesker ikke ble skilt ut som en egen målgruppe eller ble sett på som kulturkonsumenter, men da de likevel var deltakere på egne premisser, premisser som var annerledes enn vi er vant med, men som – levekårene tatt i betraktning – ikke nødvendigvis var dårligere. Koplingen barn, kunst og kultur er ikke en oppfinnelse fra vår tid. Den har på ulike – og spennende – måter vært der siden menneskehetens barndom.