Dansenettverksmøte i utakt med egne målsettinger

Kedja skal over tre år arrangere seks møter. Den første samlingen ble holdt i Vilnius i Litauen mai 2008. Da var det turnering og mobilitet som var tematikk, og høsten 2008 var det koreografen som ble viet en samling i København. Kommende høst er det dans og nye medier som blir tema i Oslo, men nå i juni var det dans og barn og unge som ble tematisert i Kuopio. Kedja finansieres gjennom EUs kulturprogram, Nordic Culture Point og Nordisk Kulturfond. Målet er blant annet å bidra til endring av arbeidsvillkårene innenfor dans, og å heve status på dans som kunstform. 

 

Da er det interessant at seminarene i Kuopio var preget av en instrumentell holdning til dans. Altså, hvordan dans kan være nyttig for andre fag i skolen og hvilken effekt dans kan ha på barn. 

 

Gjennom tre knappe dager avholdes det foredrag, paneldiskusjoner og gruppedebatter. Temaer som tas opp er blant annet unges forhold til media, forholdet mellom pedagogikk og kunst – og ikke minst: dans i skolen. Professor ved Danmarks bibliotekskole, Beth Junker, påpekte i sitt foredrag at kunst ikke kan måles slik man gjerne gjør med andre ferdigheter i skolen. Junker skiller mellom det hun kaller sosiale, kulturelle og utdannelsespremisser, som er sfærer hun ønsker å holde adskilt. Junker ble etterfulgt av den finske dansepedagogen Eeva Anttila som ser mer glidende overganger mellom kunst, læring og hverdagsliv. 

 

Fra "Corridor", den norske delen med tittel "Hands On". Foto: Johanna Tirronen 

 

Kedja Kuopio bar preg av et høyt tempo og lite plass til debatt, og i tillegg endte vi ofte opp i de samme diskusjonene: hvilken rolle skal kunsten spille i skolen? Hvordan skal kunstordninger struktureres? Hvem skal ha ansvar for dem – og ikke minst: hvem skal betale for dem? Kunst som pedagogikk settes opp mot kunst for kunstens skyld, mens det i praksis sjelden forholder seg helt på den ene eller andre måten. Det var likevel dansens instrumentelle virkninger som var mer i fokus enn dans som kunstform. 

 

Som kunstnerisk leder av Panta Rei Danseteater Anne Ekenes uttalte: "det er ikke sånn at dansen må ha en sosial funksjon – men det kan likevel være gledelig når den har det." Eller, for å sitere fra en annen diskusjon i seminaret: "det kan være at man begynner å produsere kunst for barn fordi man selv har fått barn, men det er ikke tilfelle at man må ha barn for å gjøre det." Kunst for barn og unge ser ut til å lide av et stempel om lavstatus, og denne oppfatningen manifisterte seg gjennom flere av debattene, seminarene og konferansene på Kedja. Det ble i for stor grad lagt opp til presentasjoner, som inneholdt mye gammelt nytt, og det var ikke satt av nok tid til debatt. Innen de interessante diskusjonene startet ble det annonsert pause og man fikk en følelse av å være på stedet hvil. 

 

Fra "Corridor", foto: Johanna Tirronen 

 

Når man snakker om kunst og barn og unge ser skolen ut til å være et uunngåelig diskusjonstema. Skal kunst, og i dette tilfellet dans, etableres som selvstendige enheter med like stor rett til å leve som eksempelvis matte og engelsk, er det prekært at kunsten ikke gjør seg til instrument for de andre fag(områdene). Det er viktig at man skiller mellom hva som er en fritidsaktivitet, hva som er et pedagogisk virkemiddel og hva som er profesjonell kunstproduksjon. Det kunstneriske aspektet ved dans var nedprioritert til fordel for dansens pedagogiske potensial, samtidig som frasen 'god kunst fungerer for alle' dukket opp ved flere anledninger. 

 

Sagt på en annen måte – lager du god nok kunst trenger du ikke rette deg mot spesifikke målgrupper. Betyr det at dårlig kunst kan fungere for eksempelvis barn, men ikke for voksne? I så tilfelle er det ikke merkelig at kunst for barn og unge får lavstatus. Og i så fall – hvorfor i det hele tatt produsere kunst rettet spesielt mot barn og unge? Da ville det vært mer logisk å konsentrere seg om å lage god kunst, som passer for alle? 

 

Hvorvidt barn kan være kunstnere eller ikke, og barn som utøvere ble diskutert her – i likhet med Kunstløftets eget nettverksmøte i juni. Kedja Kuopio viste også forestillingen Corridor, som er et tverrnasjonalt prosjekt ledet av koreograf Isto Turpeinen. Prosjektet har førtito barn og unge som utøvere, samt to profesjonelle utøvere og en musiker. Den finske koreografen har hatt den overordnede koreografien og strukturen, mens barna har jobbet med koreografer i sine respektive hjemland. Som dansekritiker Sidsel Pape skriver i sin anmeldelse av forestillingen for Dagsavisen så er Corridor "et skritt videre for dansekunst med barn som reflekterer et sprikende sprikende syn på det samme."

 

Selve seminaret i Kuopio var også sprikende. Jeg opplevde det faglige nivået som nokså lavt, noe som ikke skyldes deltakerne. Flere av presentasjonene var informative og tidvis inspirerende. Men når det vies for stor tid til dansen som pedagogisk instrument og samtidig for lite tid til faktisk diskusjon og debatt, da kan man spørre seg om hva funksjonen til seminardeltakerne skal være. 

 

Diskusjonene så derimot ut til å finne sted i det sosiale rommet. Over middag og mellom seminarer ble det diskutert mye, og det var også denne delen jeg fikk størst utbytte av. Men jeg var ikke i nærheten av å få snakket med alle seminardeltakerne, så hvilke diskusjoner som utfoldet seg rundt meg fikk jeg dessverre ikke rede på.

 

 

Anette Therese Pettersen, 29. juni 2009