– Kunstnerundersøkelsen er et viktig fremskritt

I et innlegg i nettstedet Ballade skriver styreleder Jørgen Karlstrøm i Norsk Komponistforening at Kunstnerundersøkelsen 2019 ikke alene kan være grunnlag for politiske prioriteringer fordi den angivelig inneholder «flere metodiske svakheter». Nå har vel ingen foreslått at undersøkelsen «alene» skal danne grunnlag for kunstnerpolitikken. Men, vi vil gjerne ta tak i påstandene om svakheter ved undersøkelsen.

Les mer om Kunstnerundersøkelsen

Inviterer til deling

Slik vi forstår Karlstrøms innlegg, har Komponistforeningen gjort egne utregninger som foreningen ikke får til å stemme overens med tallene i forskernes rapport. Vi ser gjerne at foreningen deler sine tall og utregninger med oss, slik at vi sammen kan se nærmere på hva materialet kan fortelle om kunstnernes inntekter. Men at foreningen har et annet regnestykke enn forskerne, er ikke uten videre et uttrykk for «metodiske svakheter» i rapporten. Karlstrøm peker heller ikke på noen konkrete metodiske svakheter i sitt innlegg.

Kunstnerundersøkelsen tar for seg individenes inntekter basert på data fra offentlige registre. Den tar ikke utgangspunkt i «den totale mengden penger i omløp» eller «totalen av finansieringskilder for feltet», som komponistforeningen sier at den har regnet på.

En klar forbedring

Den nye kunstnerundersøkelsen har en svært viktig forbedring sammenlignet med forgjengeren, Kunstnerundersøkelsen 2013. Forrige undersøkelse var basert utelukkende på en spørreundersøkelse. Årets rapport viser derimot inntektsutviklingen til de ulike kunstnergruppene basert på inntektsdata fra offentlige registre. Når rapporten viser endringer i kunstnernes inntekter de siste årene, benyttes tidligere års registrerte inntekter for de samme individene. Dette mener vi er en god metode å kartlegge utviklingen av inntekt på. Rapporten sammenligner også sine tall med tidligere kunstnerundersøkelser, men den tar her noen forbehold nettopp fordi undersøkelsene er utført på ulike måter.

I tillegg forsøker rapporten å si noe om hvor stor del av kunstnernes inntekter som stammer fra det kunstneriske arbeidet. Dette ligger ikke lagret i offentlige registre, og derfor har forskerne gjennom en spørreundersøkelse bedt kunstnerne selv beregne denne andelen. Her viser forfatterne til at det kan være feilkilder, blant annet fordi det var relativt lav svarprosent i undersøkelsen. (For komponistene var oppslutningen vel å merke god; dette var gruppen med høyest svarprosent i spørreundersøkelsen.) Men, igjen må vi minne om at inntektene er beregnet med basis i offentlige registre. Er estimatet på den kunstneriske inntekten til komponistene satt for høyt, for eksempel, har de likevel hatt disse inntektene, bare fra andre kilder enn det kunstneriske arbeidet.

Vi ønsker dialog

Vi vil ikke med dette si at undersøkelsen er uten svakheter. Det er alltid usikkerhet ved slike tall og beregninger, og i kunstnerundersøkelsens tilfelle er den lave svarprosenten i flere av kunstnergruppene et problem. Derfor ønsker vi å samarbeide tett med kunstnerorganisasjonene slik at vi forhåpentligvis får en høyere oppslutning neste gang vi gjør en slik survey. Men ryggraden i den nye kunstnerundersøkelsen er altså ikke spørreundersøkelsen, men solide inntektsdata fra offentlige registre.

Kulturdirektoratet setter stor pris på at Norsk Komponistforening har bidratt i arbeidet med den nye kunstnerundersøkelsen. Og vi vil svært gjerne ha fortsatt dialog med foreningen og de andre kunstnerorganisasjonene om undersøkelsens funn og metoder. La oss dele materiale, erfaringer og innsikter videre slik at vi kan gjøre nye forbedringer i kommende kunstnerundersøkelser.

Marcus Zackrisson, avdelingsdirektør for kulturanalyse i Kulturdirektoratet