Ingen motsetning mellom økt mangfold og kunstnerisk frihet

Dette innlegget ble publisert i Subjekt 9. januar.

Danby Choi og jeg er enige om minst to ting: Før det første at mangfold i kunsten og kulturen er et gode. For det andre at det er kultursektoren selv som må gjøre jobben med å øke dette mangfoldet.

I en kommentar i Subjekt 6. januar er Choi likevel bekymret for at Kulturrådets undersøkelse om mangfoldet i norsk kultursektor kan utgjøre en trussel mot den kunstneriske friheten. Det er et viktig perspektiv å ha med seg inn i denne debatten. Men det er ikke slik at økt mangfold i kultursektoren står i motsetning til frihet for den enkelte kunstner. Det kan faktisk være tvert imot.

Kulturrådet har fått i oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet å være nasjonal koordinator mangfoldet i kultursektoren. Oppdraget er gitt som en konsekvens av kulturmeldingen fra 2018, der ett av de kulturpolitiske målene er å sikre et fritt og uavhengig kulturliv som «skaper og formidler et kulturtilbud som blir opplevd som relevant, og som representerer befolkningen».

Det er et mål jeg er sikker på at deles av kultursektoren selv. Men selv om det finnes både ambisjoner og vilje så mangler det en samlet oversikt over situasjonen i sektoren. Kunnskap er avgjørende for at kultursektoren kan mobilisere til handling. Det er dette Kulturrådet skal bidra med.

Choi spør hva Kulturrådet tror vi får vite om ham gjennom denne undersøkelsen. Men vi får ikke vite noen ting om Choi, eller om noen andre enkeltpersoner. Dette handler ikke om den enkeltes identitet, men om vår evne som samfunn til å inkludere alle som ønsker å bidra. Fra tidligere rapporter har vi grunn til å tro at det finnes mange i norsk kunst- og kulturliv som opplever at de ikke slipper til. Det innebærer at deres kunstneriske frihet er svekket. Det innebærer også at det kan finnes god og viktig kunst som samfunnet går glipp av.

Vi vil ha de beste kunstnerne, de mest nyskapende kunstuttrykkene. Da kan vi ikke tenke på mangfold som et problem vi skal løse eller en kvote vi skal fylle. Vi må tenke på mangfold som selve forutsetningen for kvalitet. Og vi må kjempe for kunstnerisk frihet for alle – ikke bare for de som nyter godt av den allerede.

Chois perspektiv er et worst case-scenario der kultursektoren blir servil og følger instrukser fra myndighetene for å få tilgang til offentlige midler. Men jeg savner at Choi stiller opp et tilsvarende scenario i motsatt retning. Hva skjer hvis vi ikke gjør noe? Hvis vi ikke kartlegger situasjonen? Hvis vi ikke tar grep for å inkludere flere? Hvordan skal vi da øke mangfoldet i norsk kulturliv? Jeg tror ikke løsningen er å sitte stille og vente på alt skal ordne seg selv.

Om noen uker vil svarene fra undersøkelsen være klare, og den er bare ett av flere elementer i Kulturrådets pågående arbeid med mangfold. For min del håper jeg debatten fortsetter. Tydelige stemmer og kritiske innvendinger er med på å øke bevisstheten om hvordan og hvorfor vi skal øke mangfoldet i norsk kultursektor. Derfor slår jeg meg også til ro med at Choi og jeg jobber mot samme mål, selv om vi har ulikt syn på hvordan vi kommer dit.

Kristin Danielsen
direktør i Kulturrådet