– Mangfold handler ikke om å være korrekt

(publisert i Aftenposten 18/10-22)

Frank Rossavik påstår i Aftenposten at jeg har et instrumentelt syn på kunsten, fordi jeg er begeistret over at statsbudsjettet har en tydelig profil på mangfold og likestilling. Det er jeg uenig i, og interessant nok kan det se ut som Rossavik er litt uenig med seg selv. Han innrømmer at det ikke trenger å være en motsetning mellom frie kulturuttrykk og mangfold, og peker selv på dilemmaet med at hvis enkelte grupper ikke slipper til kan vi gå glipp av mye god kunst.

Mangfold er et premiss for kvalitet

Rossavik har rett i at mangfold ikke bør være et mål i seg selv. Målet bør være at vi har et levende, relevant og tilgjengelig kulturliv for alle - som viser det beste vi har. Men - hva om mangfold er et middel til å oppnå nettopp dette?

Min tolkning av mangfold er at det er et premiss for kvalitet. Skal vi presentere det aller beste, må vi lete over alt. Kultursektoren er på en stadig søken etter interessante kunstnerskap eller nye estetiske praksiser. Og som Rossavik selv undrer seg – hva om disse finnes der vi vanligvis ikke leter?

I Ytringsfrihetskommisjonens rapport kan vi lese at personer med nedsatt funksjonsevne, som utgjør nesten 20 prosent av befolkningen, strever med å få sin stemme hørt i offentligheten. I rapporten fra prosjektet "Inkluderende kulturliv Norden", Actualise Utopia (2019), kommer det tydelig frem at personer med flerkulturell bakgrunn har problemer med å få innpass i kulturlivet. Det samme fant vi i vår egen undersøkelse, Et kunnskapsbasert og langsiktig mangfoldsarbeid (2020), hvor det ble klart at kunstnere med samisk bakgrunn eller de som representerer nasjonale minoriteter i mindre grad inviteres inn i kultursektoren.

Disse gruppene representerer mange kunstnerskap som alle forteller om utfordringer med å få komme til i kulturlivet. Og når vi vet dette, skal vi da ikke gjøre noe med det?

Like muligheter for alle

Målet er ikke at alle skal bli kunstnere, men at kultursektoren ikke strukturelt holder noen utenfor. Like muligheter til kunst og kultur er ikke en trussel mot den kunstneriske friheten. Snarere tvert imot. Det betyr at den kunstneriske friheten som i dag gjelder for noen, vil gjelde for flere. Vi må rekruttere bredt, anerkjenne flere utrykk og akseptere at kvalitetsbegrepet hele tiden er i endring. Da kan ikke systemene, organisasjonene, strukturene eller kulturpolitikken være vanetenkende.

Vi må være åpne og vi må lete over alt. Hvis vi unnlater å gjøre det, kan også Rossaviks bekymring bli en realitet – vi kan ende opp med å gå glipp av god kunst.

Kristin Danielsen, direktør i Kulturrådet