Kunsten skaper både harmoniske og konfliktfylte fellesskap

– Fellesskap er et honnørord i kulturpolitikken. Det er lett å bruke, men vanskelig å identifisere og forklare med presisjon. I "Kunstskapte fellesskap" forsøker vi allikevel å tegne et bilde av hvordan ulike fellesskap i kunsten og kulturen fungerer, sier Jorunn Veiteberg.

Veiteberg er leder av Kulturrådets FoU-utvalg og har vært redaktør for den nye boken sammen med Melanie Fieldseth og Hanne Hammer Stien.

Last ned hele boken

Boken er et resultat av en forskningssatsing som Kulturrådet etablerte i 2018 sammen med Statens Kunstfond i Danmark. Målet var å bidra med nye perspektiver på hvordan kunst virker i samfunnet, og hvordan kunst utfolder seg innenfor, og selv bidrar til å etablere, ulike former for fellesskap. Det er særlig forskere fra Norge og Danmark som har bidratt til boken, samtidig har boken viktige perspektiver både fra Sápmi og Grønland.

Fellesskap som produktiv friksjon

Siden slutten av 1990-tallet har det vokst fram flere retninger i kunsten som vektlegger sosial samhandling, samarbeid og deltagelse. De innsiktene som denne kunsten bringer med seg, ligger som et viktig bakteppe for forskningssatsingen og boken som nå foreligger.

– Kunsten har selv bidratt til å forskyve oppmerksomheten bort fra den individuelle kunstopplevelsen og over på de sosiale dimensjonene ved kunst, forteller Hanne Hammer Stien.

Særlig tre forståelser av fellesskapsbegrepet har blitt synlig i arbeidet med boken.

– For det første finner vi fellesskap som en ambisjon både i kunstprosjekter og i politiske satsinger. For det andre kan vi snakke om fellesskap som et verdisett i ulike kunstneriske praksiser. Og for det tredje er det interessant å se hvordan fellesskap kan være gjenstand for forhandling og brytning mellom ulike virkelighetsoppfatninger.

Redaktørene av boken vektlegger at fellesskap ikke nødvendigvis trenger å handle om enighet og konsensus. Kunstens og kulturens fellesskap kan like gjerne være preget av det de kaller produktiv friksjon.

– Produktiv og legitim uenighet kan bidra til å skape og utvikle fellesskapene våre, store som små. De kunstskapte fellesskapene og de fellesskapsforståelsene som kunsten skaper, får noe til å skje og skaper tidvis en dissens. Slik får deltagerne mulighet til å praktisere og forestille seg andre og nye måter å leve sammen på. Det gir ringvirkninger også utenfor kunsten, både på kortere og lengre sikt, sier Stien.

Kunst som utfordrer etablerte posisjoner

– Kunstprosjekter som bygger på meningsbrytning, eller som anskueliggjør perspektiver og praksiser som utfordrer rådende virkelighetsoppfatninger, kan innebære et friksjonsfylt møte med offentligheten. De skaper det sosiologen Lars Laird Iversen kaller «uenighetsfellesskap». Boken gir flere eksempler på denne typen møter. Møtene tvinger fram refleksjon, noe som igjen skaper ny forståelse, forteller Veiteberg.

Et eksempel er artikkelen til Siemke Böhnisch som analyserer det mye omtalte scenekunstprosjektet "Sløserikommisjonen" av Traavik.info. Böhnisch vektlegger hvordan Morten Traaviks prosjekt utvikler en «uenighetsdramaturgi» ved å intervenere i motstridende fellesskapsformasjoner. Til grunn for den dramaturgiske analysen ligger en tanke om at nettopp uenighetsfellesskap er en forutsetning for demokratisk samhandling. Her kan teaterkunstneren innta rollen som en uenighetsarkitekt: en som skaper og bidrar til rammer for meningsbrytning i samfunnet.

Et annet eksempel er artikkelen til Mathias Danbolt, Britt Kramvig, Hanna Ellen Guttorm og Christina Hætta. Her står det nordsamiske begrepet "searvedoaibma" sentralt, et begrep som ikke lar seg oversette direkte til norsk eller andre nordiske språk. Forfatterne beskriver "searvedoaibma" som et aktivt begrep, et begrep som endrer forståelsen av fellesskap fra noe som eksisterer, til noe som gjøres og skapes kontinuerlig. Fellesskap blir slik forsått som friksjonsfylt handling og forhandling, og dette blir et utgangspunkt for å undersøke hvilken rolle samiske kulturfestivaler spiller som visningssteder for samisk kunst, og som sosiale og kulturelle bindeledd i Sápmi.

Fellesskapdannende kunstneriske praksiser

– Selv om tittelen på boken framhever «kunst», begrenser den seg ikke til profesjonell kunstutøvelse og kunstfeltets egne arenaer, sier Veiteberg.

«Kunstskapte fellesskap» favner bredt både tematisk og i de faglige perspektivene. Den retter også blikket mot estetiske praksiser som utfolder seg innenfor en utvidet kulturell kontekst.

Mange av artiklene går tett på empirien og de fellesskapene de undersøker. Mats Johansson, som i boken har studert streetdans-studioet Subsdans i Oslo, undersøker eksempelvis streetdansen som en deltagende estetisk praksis med iboende kunstneriske, sosiale og pedagogiske verdier knyttet til samhold, inkludering og involvering.

Louise Mønster, Hans Kristian Strandstuen Rustad og Michael Kallesøe Schmidt har sett på diktopplesning som poetisk praksis, og de viser hvordan dette er en praksis som inviterer til interaksjon, respons, samskapelse og – nettopp – fellesskap. Dette siste forskningsprosjekt har også resultert i en egen bok, som ble utgitt våren 2022.

Tiri Bergesen Schei og Anne Haugland Balsnes har forsket på sang i skole og barnehage. Tradisjonelt har sang vært en integrert del av hverdagen i skolen og barnehagen. Dette har imidlertid endret seg. Sang som felles aktivitet og estetisk erfaring har tapt terreng, og sang som fag er ikke lenger prioritert i lærerutdanningen og læreplanene. Forskningsmaterialet som artikkelen bygger på, viser samtidig at positive holdninger til sangens betydning og en tro på dens sosiale kraft, er vedvarende både i skolen og barnehagen.

Se opptak av lanseringen

Kulturrådet arrangerte boklansering på Litteraturhuset i Oslo mandag 12. september. Redaktørene Hanne Hammer Stien og Jorunn Veiteberg presenterte boken, mens flere av forfatterne bidro til samtale om, og kommentarer til,  bokens tema.