Det finnes ingenting queer i en queerteori som alle elsker

Don Kulick er professor i sosialantropologi ved University of Chicago i USA. Han har også arbeidet mange år i Sverige, og har lingvistisk antropologi og kjønnsstudier som sine fordypningsfelt.    Queerteorien er en retning innenfor kritisk teori, med opprinnelse innenfor litteraturteori og filosofi. Den undersøker seksualitetens rolle i samfunnet og stiller spørsmål ved såkalte naturlige kategorier som «heteroseksualitet», «mann» og «kvinne».

 

I sitt nyeste forskningsprosjekt undersøker sosialantropolog Don Kulick hvilke holdninger Danmark og Sverige har til handikappede mennesker og sex. Et av hovedspørsmålene her er hvorvidt sex er en menneskerett. På Kunstløftets kongress i juni er det derimot seksualitet og dyr som er tema for Kulicks foredrag. Nærmere bestemt: hvordan vi presenterer dyrs seksualitet i vår kultur. 

 

– Det overordnede temaet her er hvorfor vi mennesker anser det som så viktig å opprettholde en så sterk grense mellom mennesker og dyr. I kunst og litteratur hender det at skillene mellom artene problematiseres eller hviskes ut. Vi ser det blant annet i historier som «Skjønnheten og udyret» og «Lady og landstrykeren». Jeg er blant dem som syns vi behandler dyr på en måte som er grusom: Vi låser dem inn i bur og i dyreparker, og vi slakter millioner av dyr hvert år under fullstendig nedrige forhold. Og vi kan gjøre det nettopp fordi vi hele tiden fastslår at dyr er svært forskjellige fra mennesker: dyr har ikke utpreget intelligens, sier vi, de har ikke språk og de kjenner ikke smerte på samme måte som mennesker. Slike grensesettinger gjør det lettere for oss å godta en grusomhet som ikke bare er uakseptabel – den er egentlig fullstendig sjokkerende. Tenk om grensen mellom artene ikke er så fast og bestemt som mange tror? Hva skulle da skje med vårt syn på både mennesker og dyr?

– Du har jo forsket mye på seksualitet, men også på maktstrukturer og på forhold mellom institusjoner og enkeltindivid. Skolen er muligens den institusjonen den oppvoksende generasjonen forholder seg mest til. Hvis man tenker på skolen som et sted hvor man forholder seg til norm, til forskjeller og ulikheter, altså skolen som en dannelsesramme: Hva slags rolle kan skolen spille i unges liv i forhold til disse tingene? Har skolen et ansvar for å legge bedre til rette for ulikheter?

 

– Det enkle svaret her vil være: selvsagt. Men det større spørsmålet vi burde stille oss her er hvilken effekt dette har på de unge? Jeg syns at vi dessverre har skapt en narsissistisk kultur som fokuserer på utvikling av identitet: all energi skal brukes til å tenke på hvem en er. Problemet med det enorme fokuset på «identitetsspørsmål» er at «sosiale spørsmål» kommer i bakgrunnen. Selvsagt burde man, og spesielt unge mennesker, få all tenkelig støtte til å utvikle seg. Men hva med relasjoner til andre? At vi ikke kun skal utvikle oss selv, men også ta hensyn til andre – det syns jeg er et aspekt vi mislykkes stadig mer i å formidle. På sett og vis har oppmuntringen til å «finne seg selv» blitt forvandlet til en oppfordring om å gi blaffen i andre.

 

 

– Dette er jo lettere paradoksalt – store deler av kjønnsteorien, deriblant queerteorien, har fokusert på nettopp individuelle forskjeller. Du har selv forsket mye på dette området, ser du et radikalt potensial i queerteorien i dag? 

 

– Queerteori er jo nå mer enn 20 år gammel. Man kan i dag se hvordan den i USA har forblitt innenfor akademia, og det er der kun en relativt liten gruppe mennesker som kjenner til den. I Sverige har det motsatte skjedd – queerteorien har nærmest blitt allemannseie og omtales bredt i media. Den utviklingen er positiv på mange måter, men samtidig har dette vært mulig delvis fordi den svenske versjonen av queerteori har blitt veldig svensk – den har ofte blitt presentert og tatt imot som en litt hippere versjon av feminisme. Det ligger noe i det, men samtidig er det viktig å huske at queerteori ble utviklet innenfor en spenningsfull og til dels antagonistisk relasjon till feminisme. Queer er mer enn en liten hipp subkategori av feminisme.

 

– Men er ikke teorien egentlig ment å skulle utforske maktstrukturer, ligger det fortsatt et potensial her?

 

– Det finns ingenting queer i en queerteori som alle elsker. Queerteori skal tvert i mot være vanskelig å elske. Den skal insistere på å diskutere fenomen som man vanligvis unngår fordi de reiser vanskelige og ubekvemme spørsmål. Et fenomen queerteoretikere i USA skriver mye om nå er hvordan homoseksualitet har blitt et våpen som benyttes for å undertrykke ikke-vestlige mennesker. Ulike politiske representanter rettferdiggjør og oppfordrer til rasisme mot muslimer delvis gjennom å påstå at muslimer er homofobe – som om homofobi var noe spesifikt muslimsk som ikke eksisterer i Vesten. Et annet fenomen som diskuteres er kategorien «sexforbrytere» – hvordan kategorien er i ferd med å ekspanderes for å omfatte flere. Handikappede menneskers rett eller ikke-rett til sex – som jeg selv studerer nå – er et annet område der queerteori utvikles, en retning som har blitt døpt «cripteori». Så det ligger absolutt fortsatt potensial i queerteorien. 

 

– Hva med queerteori og kunstkontekst?

 

– Teorien kommer jo opprinnelig fra litteraturteori og filosofi. Dette har vist seg å være både en styrke og en svakhet. En styrke fordi både litteraturteori og filosofi er utrolig kreative områder. Men fagene er samtidig svært sjargongtunge og kan dedikere mye tid og energi til spørsmål som iblant kan kjennes temmelig trivielle eller irrelevante i forhold til problemene som folk kjemper med i sine liv og trenger løsninger på.