Kan barn oppleve kunst?

Spørsmålet om barn kan oppleve og skape kunst besvares som regel med velmenende, men ofte ubegrunnede påstander om at «barn fortjener det beste» og «såklart barn kan oppleve kunst!» påpeker førsteamanuensis ved Universitetet i Agder, Tony Valberg. Selv mener han det det slett ikke er så klart.   

 

– Dersom kunst utelukkende er et analytisk anliggende for det dannede individ med en ferdigutviklet kunstnerisk «signatur», har barn ingen legitim plass i kunsten. Men dersom kunst først og fremst er et relasjonelt fenomen, har barn fra første øyeblikk et perseptuelt apparat som gjør dem egnet og beredt til kvalifisert deltagelse.

   

Kunstprosjektene som har dukket opp i kjølvannet av den såkalte relasjonelle estetikken utgjør et av Valbergs faglige interessefelt. I sin doktorgradsavhandling En relasjonell musikkestetikk – barn på orkesterselskapenes konserter ønsket han å undersøke mulighetsbetingelsene for at orkesterselskapene kan lykkes i politisk initierte bestrebelser på å nå den yngre garde. Det ble for Valberg betimelig å sette spørsmålstegn ved om de tradisjonstunge og kunstforankrede orkesterselskapene er rett aktør for å utvikle musikktilbud til barn og unge. Kan for eksempel barnekonserter vinne legitimitet i orkesterets kollegiale samhold og bli fullverdig del av en identitetsberetning som historisk sett er knyttet til forvaltning av verksbasert kunstmusikk?   

 

Utgangspunktet for studien var en ny konsertpraksis som vokste frem i Storbritannia på 1980-tallet, hvor orkestrene utviklet nye konsertformer som fokuserte på bydels-forankrede skapende samarbeidsprosjekter. I begynnelsen hovedsakelig i møte med barn- og unge, men fokus ble etter hvert vendt mot et bredere spekter av nye publikumsgrupper, og en praksis man på engelsk gjerne omtaler som outreach.   

 

Norske orkestre lot seg imponere og inspirere av erfaringene fra Storbritannia når også de, gjennom en tilsvarende forvaltningsreform som i Storbritannia, ble konfrontert med politiske krav om barn- og ungdomssatsning. Til tross for orkestermeldingens den gang noe nedslående rapport om orkestrenes oppfølging av påleggene, viste Valbergs påfølgende undersøkelse at noe var i ferd med å skje; musikere høstet erfaringer de opplevde som særlig verdifulle og som dessuten ble oppfattet å være i tråd med deres identitetsberetning. Undersøkelsen viste også at outreach-konsertene etablerte seg med bestandige sjangerkjennetegn. Det mest fremtredende trekket var konsertenes relasjonelle preg; mellom scene og sal foregikk det gjerne både dialog og samhandling. Konsertene hadde et multimedialt preg og var oftest ledet av en konferansier. Slike sjangerkjennetegn skiller barn- og ungdomskonsertene fra de tradisjonelle abonnementskonsertene, men også fra outreach-konsertene i Storbritannia.   

 

– I dag er hver fjerde publikummer på orkesterselskapenes konserter barn og unge. Orkesterselskapenes satsning på denne målgruppen kan i eget miljø tidvis ha blitt oppfattet som å ligge noe på siden av den symfoniske musikkens «egentlighet». I den seneste orkestermeldingen heter det at outreach kan føles som «en pålagt forpliktelse» som virker mindre forpliktende enn det mandat orkestrene tradisjonelt sett er skjenket, forteller Valberg.   

 

– Svaret på spørsmålet om barn kan ha kunstopplevelse får betydning for barnekonsertproduksjonenes mulige innretning, påpeker Valberg. Hans studie tok utgangspunkt i at forestillinger om «kunst» så vel som «barndom» er innebygd i tidsspesifikke kulturelle diskurser og sosiale forventninger. Gjennom en kronologisk belysning av begrepene «kunst» og «barndom» gjennom orkesterselskapens historie tilbake til siste halvdel av 1700-tallet, viste studien at svaret på spørsmålet tradisjonelt sett har vært nei. Konvensjonen har vært at kunstens verden har vært for «høy» og barnets for «lav» til at de kan finne et fruktbart felles grunnlag. Siste halvdel av 1900-tallet førte imidlertid med seg funn, kanskje særlig innen nevrologi og psykologi, som holdt frem betydningen av «det relasjonelle», til at det for første gang var mulig å se for seg at barn har et perseptuelt apparat egnet til å oppleve kunst. Det forutsetter imidlertid at det tilbys konseptuelle deltagerstrategier som tar inn over seg særegne kjennetegn ved barns lyttestrategier og kulturelle ytrings- og persepsjonsmønster.   

 

– På grunnlag av økt innsikt i de relasjonelle aspektene ved vår tids barndomskonstruksjon, så vel som relasjonelle trekk som i dag bidrar til å konstituere kunstopplevelsen, foreslo jeg å tolke konsertbegivenheten på en plattform av relasjonell musikkestetikk. Da åpnes en begrunnet mulighet for å skjenke barns musikalske erfaringer verdi i kunstmusikkdiskursen. Den relasjonelle utfoldelsen og samhandlingsrommet betraktes som en del av det estetiske objektets materiale, og forstås, analyseres og bedømmes som en formell del av verket, forteller Valberg.   

– Våre forestillinger om hva som er kunst og hvem som med rette kan ta del i kunstverdenen er ikke faste og «naturlige». De bestemmes av deltagerne i kunstfeltet. Likevel bærer vi alle på forestillinger og teorier som regulerer vår deltagelse i kunstlivets skapende, syngende, tegnede og dansede felleskap. Med mindre vi har fremvist en særlig kunstfaglig begavelse henvises vi tidlig til en posisjon som «publikummer », en konsument i utkanten av det skapende felleskapet.   

 

En av Valbergs intensjoner har vært å utfordre slike forestillinger. I et pågående prosjekt, I sammen – samtidskunstens tilgang til relasjon, deltagelse og felleskap er målet å høste erfaringer som kan legge et grunnlag for å utvikle mer mangfoldige forestillinger om kunstens egentlighet, og vår egen legitimitet som aktører i feltet. Gjennom å høste erfaringer med relasjon og deltagelse som skapende kunstpraksis ønsker prosjektet å belyse mulighetene kunstfeltet har for ikke bare å gjenspeile våre liv, men også forme dem og forandre den sosiale veven som vi er en del av. I prosjektet er også barn bidragsytere. Ambisjonen er å bringe det kunstneriske materialet til arenaer og aktører som vanligvis plasseres utenfor eller i randsonen av kunstens virksomhetsområde. Her søkes strategier for å fremme et kunstfaglig felleskap som fokuserer på medskapning og kroppslige erfaringer i et relasjonelt univers.   

 

– Når vi utøver musikk er det alltid seriøs musikk, slik det også er seriøst når vi tegner. Det er uttrykk for en relasjonell intensjon mellom mennesker i en konkret situasjon. I sammen ønsker å ta det seriøse tilbake til de syngende og tegnende, inn i eget miljø der vi kan høste erfaringer med mer flertydige forestillinger om hva kunst kan være.