Kjersti Lersbryggen Mørk

Kjersti Lersbryggen Mørk, stipendiat ved Norsk barnebokinstitutt og Universitetet i Oslo, har siden august i år arbeidet med prosjektet «Vitnesbyrd om ondskap – barnelitteratur for vår tid?". I følge nettsidene til Norsk barnebokinsitutt innebærer prosjektet en undersøkelse av hvordan verkene problematiserer grensene for det språklige og det narrative, verbalt og visuelt, i møte med traumer og ondskap. Materialet hennes består av bildeboka Sinna mann (2003) av Gro Dahle og Svein Nyhus, barne- og ungdomsromanen The Boy in the Striped Pyjamas (2006) av John Boyne og ungdomsromanen The Hunger Games (2008) av Suzanne Collins. Felles for verkene er at de inneholder sterke skildringer av ondskap, fortalt fra barnets perspektiv og med fokus på å vitne om overgrep. 

 

Hvorfor valgte du å vie et doktorgradsprosjekt til ondskap i barnelitteraturen?

Barnelitteraturen har siden sin barndom på 1700-tallet reflektert etiske problemstillinger gjennom både underholdende og belærende diktning. I den tidlige barnelitteraturen var moralsk dannelse et sentralt fokus, med eksempelfortellinger som gjerne brukte sterke virkemidler til skrekk og advarsel for unge lesere. I det tjuende århundre i den vestlige verden har fortellinger med eksplisitte skildringer av grov vold, ondskap og traumer har hatt en marginal plass. Unge protagonister kan utsettes for store prøvelser, men det har vært et sterkt krav at fortellingene skal ende med optimisme og håp. I 1969 framsatte filosof K.E. Løgstrup i «Moral og børnebøger» et absolutt krav om aldri å ta livsmotet fra barna. Dette kravet står fortsatt sentralt i vurderinger av litteratur for barn og unge.

De siste tiårene har et økende antall tekster utfordret den kulturelle grunnfortellingen om barnets uskyld. Det kan synes som barnelitteraturen endrer kurs, fra tekster hvis hovedmål var å beskytte barn til tekster som åpent konfronterer dem med ondskap. Eksempelvis ble barnelitteratur om Holocaust først utgitt flere tiår etter annen verdenskrig, mens det nærmest umiddelbart etter 9/11 ble utgitt barnelitteratur om terrorangrepet. Hva vi forteller til barn og unge, og hvordan vi gjør det, synes å være under reforhandling. Som i kunsten for øvrig bidrar barnelitteraturen til estetisk utforsking av utfordrende etiske tema.

 

Ondskap er et vanskelig begrep. Hvordan bruker og definerer du det i din forskning?

Ondskap er et utfordrende begrep å definere. Jeg tenker at materiale og teori må være utgangspunkt for hvordan jeg etter hvert vil definere begrepet i dette prosjektet. Filosof Lars Fr. H. Svendsen skriver i Ondskapens filosofi at ondskap utfordrer menneskene som «frie, reflekterende og handlende vesener". Mangel på kritisk refleksjon er en sentral årsak til at mennesker aksepterer og deltar i grusomme overgrep på sine medmennesker. Språket blir utilstrekkelig i møtet med det onde, hevder Svendsen, som med henvisning til Jean Baudrillard, Susan Sontag og Paul Ricoeur søker til fortellinger, myter og symboler for å forstå fenomenet ondskap. Gjennom å anskueliggjøre og iscenesette det onde, har litteraturen en særegen evne til å skape innlevelse med de som lider. 

 

«Hvilket språk og narrative grep benyttes for å vitne om ondskap? Hvilke barndomsforestillinger reflekteres i tekstene?» spørres det i den overordnede problemstillingen. Har du, i forkant av prosjektet, noen antakelser om dette?

The Boy in the Striped Pyjamas tematiserer folkemordet på jødene under den andre verdenskrig. Uskyld og ondskap undersøkes gjennom barneperspektivet til protagonisten Bruno. Språkets begrensning i forhold til å erkjenne og formidle det onde utforskes, og stillhet står sentralt både som tema og narrativ teknikk. The Hunger Games er en dystopisk framtidsskildring med mytiske trekk, der stadig mer ekstreme realityshow utforskes som en sentral trend ved vår samtid. Uskyld og ondskap drøftes gjennom utforsking av menneskets begjær etter makt og underholdning. Det klare skillet mellom godt og ondt utfordres, ikke minst av egenskaper i protagonisten Katniss. Sinna mann, skrevet på oppdrag fra prosjektet «Vitne til vold", handler om barns traumatiserte erfaring med familievold. Den barnlige protagonisten Boj er vitne til ondskap i hjemmets lukkede privatsfære, der far slår mor.

Bildeboka Sinna Mann inneholder en ekspressiv visuell stil og et poetisk språk, mens den språklige gjengivelsen av barnets naive og ukonvensjonelle perspektiv står sentralt i The Boy in the Striped Pyjamas. The Hunger Games har en spenningsdrevet prosa med et ungdommelig blikk preget av pågangsmot og kynisme. I Sinna mann fører overgrepene til en oppløsning av språket til Boj. Bruno i The Boy in the Striped Pyjamas holdes uvitende om dødsleiren i hans umiddelbare nærhet, mens Katniss i The Hunger Games maner til opprør gjennom en selvrefleksiv massemediert iscenesettelse, der ord er underordnet handling. Mens Boj tas på alvor når han setter ord på traumene, lykkes Katniss sine sceneopptredener å mobilisere mot det totalitære styret. Bruno, derimot, mislykkes i å vitne om leirens helvete, slik at teksten står igjen som et vitne på vegne av det døde barnet.

 

Samtlige verker skildrer ondskap fra et barns perspektiv, men er skrevet av voksne. Vil dette bli problematisert i din forskning?

Barnelitteratur er i all hovedsak litteratur sett fra et barns perspektiv, skrevet av voksne. Det ligger flere problemstillinger i at den voksne forfatteren snakker på vegne av barnet, men det er ikke spesielt for mitt materiale. Det å tale på vegne av en annen er imidlertid en interessant problemstilling som kan knyttes til vitnesbyrdteori og postkolonial teori.  

 

Du legger vekt på rollen som vitne og jeg tolker det dithen at denne den nevnte vitnesbyrdteorien vil veie tungt i forskningen. Kan du fortelle litt mer om både teorien og din motivasjon for å fokusere på barn som vitner til, og ikke ofre for, ondskap?

I mitt materiale er barn framstilt både som vitner til og ofre for ondskap. Vitnesbyrdteoriens utgangspunkt er en etisk forpliktelse til å vitne om lidelse og grusomhet. Teorien er utviklet i forbindelse med litteratur og film for voksne om ondskap og traumer, og har en særlig forankring i psykologi og litteraturvitenskap. Det etiske imperativet krever at det vitnes om ondskap, samtidig som det er umulig å vitne fra innsiden av traumet. Et traume representerer ofte så ekstrem menneskelig smerte at offeret ikke makter å tale om erfaringen. Vitnet snakker på vegne av de stemmeløse; de traumatiserte og de døde. Den som taler har ikke erfart, mens den traumatiserte ikke har språk. Der vitnet står på utsiden av traumet, noe som begrenser innsikten og mulighetene til å gjengi det grufulle, har estetiske uttrykk et potensial for å vitne fra innsiden av traumet – det litteraturviter Shoshana Felman betegner som kunstens etiske kraft til å bevege leseren «from beyond the threshold of the crematorium."(Felman og Laub 1992, 282). Sammen med psykiateren Dori Laub har Felman skrevet et av grunnverkene i vitnesbyrdteorien; Testimony: Crisis of Witnessing in Literature, Psychoanalysis and History fra 1992. Et annet sentralt verk er Remnants of Auschwitz: The Witness and the Archive fra 1999 av filosofen Giorgio Agamben, som også understreker kunstens særegne evne til å vitne på vegne av de traumatiserte. Begge verkene tar utgangspunkt i folkemordet på jødene under andre verdenskrig.