Alt er mulig og sannsynlig

Følgende var noe jeg ble bevisst på da jeg jobbet i noen ulike barnehager ikke så lenge etter videregående, det var første gang jeg i rollen som voksen opplevde barn over en periode. Det betydde også at jeg kunne iaktta hvordan voksne forholdt seg til barn. Noe som så ut til å gjenta seg, var at barn ofte (i alle fall til en viss grad) oppfattet ting som man ikke ville eller trodde at de skulle oppfatte. Det kunne være ting som man snakket om åpent men ikke regnet med de hadde interesse av eller forsto, men også uuttalte – sinnsstemninger og underliggende konflikter. Samtidig kunne de ha store problemer med å få med seg enkle og konkrete beskjeder og skjønne ting man skulle tro var logisk og elementært. Videre så det ut som det nettopp var barnas barnslighet på noen felt som narret en del voksne til (mer eller mindre bevisst) å tro at de heller ikke fikk med seg mer kompliserte ting. Men en slik logikk forutsetter at menneskets evnen til å forstå er noe som utvikles lineært og forutsigbart. Den avhenger også av at man kan gradsbestemme sanseinformasjonen og tolkningen av denne, sette det ene foran det andre. Så vidt jeg kan se har vi ikke noen forutsetning for å kunne vurdere noe så sammensatt på en så enkel måte. Det kan virke som om det i stor grad er informasjonens (tilsynelatende) relevans og viktighet som avgjør om den blir tatt hensyn til, heller enn hvor lett forståelig den er. Om det kompliserte også oppleves som det viktigste, er det dit oppmerksomheten vil rettes. 

 

Jeg tror dette lett kan overføres fra situasjoner i hverdagen til opplevelsen av kunstuttrykk eller medierte fremstillinger. Det er ikke i seg selv nødvendig med et enkelt og lettfattelig innhold for at et ungt menneske skal kunne ta noe til seg, og det er heller ikke nødvendig for et barn å forstå alt for å få noe ut av eller gripe essensen av det det blir presentert for. Men det er helt og fullstendig avgjørende at barnet opplever det som viktig. Når et kunstverk ikke vil passe eller være interessant for barn, vil det ofte, om ikke alltid, være mer presist å si at det ikke er relevant enn at det er for komplisert. 

 

Jeg så nylig Ingmar Bergmans film Fanny og Alexander igjen, det er mange år siden sist. Og jeg så nå det som jeg også må ha fornemmet den gangen: at Bergman visste hvordan det var å være barn, at barnet er like sammensatt og til stede som det voksne mennesket. Det begynte ikke med at jeg så filmen, forresten, det begynte med at jeg tenkte på hvilket kunstverk jeg ville vist et barn på kanskje ti år. Det skulle være noe som ikke var laget spesielt for barn. Og jeg tenkte at hvis jeg skulle velge én ting, måtte være noe som var viktig og gjenkjennelig og uutgrunnelig – alt dette. Så dukket bildet opp av Alexander som sitter alene i en overdådig stue og betrakter – det er Alexanders tilstedeværelse og blikk jeg husker. Og jeg kunne ikke få det ut av hodet, og det fortrengte det andre jeg hadde vært inne på tanken på å skrive om. Kanskje er det fordi den synes å handle om alt, om hele spekteret av erfaringer – i hvert fall så mange som man kan presse inn på fem timer. Er det det jeg vil formidle, om jeg får én mulighet – så mye som mulig? Ikke nødvendigvis, det er heller noe med at informasjonstettheten gjør at virkeligheten speiles på en usedvanlig måte. Jeg vil vise noe som nettopp dreier seg om forholdet mellom voksne og barn, og det skal være vakkert og grusomt og rikt og komplisert på måter som ikke kan gjengis med ord, slik som drømmene og sanseopplevelsene våre. Liksom i virkeligheten er barnas og de voksnes verdener tett forbundet i Fanny og Alexander, de både flyter sammen og eksisterer parallelt. Grensen mellom barna og de voksne kan være tydelig eller den kan være uklar, begge deler på godt og vondt, eller rollene tøyes eller snus om på. Alexander står i sentrum av det hele, men samtidig handler store deler av filmen om de voksnes levnet. Det dukker opp nye detaljer i fortellingen som man oppfatter og kan relatere seg til når man ser den igjen som voksen, og det er ting som fortsatt ikke er til å begripe. Magien og det overnaturlige som gjennomsyrer filmen har en like sterk tiltrekningskraft på meg nå som da jeg var yngre. Det er noe med denne egentlig så realistisk fremstilte historien som iblandes uforklarlige fenomener med største selvfølgelighet. Hva kan jeg gjøre annet enn å tro på det? 

 

 

I den ustabile tilværelsen som Fanny og Alexander møter med farens død og i det som skjer siden, må de lide under voksnes naivitet, feighet og hykleri. Men på samme tid er det også voksne som griper inn og hjelper og støtter i noen avgjørende stunder. Dette er ikke en verden hvor barna står uten trygghet og beskyttelse, det er mennesker der som vil dem vel og som bruker makten sin til å gjøre godt. Jeg tenkte først jeg ville si at jeg tror et sentralt kriterium for å la et barn eller en ungdom få se en film med voksent innhold, må være at det ender godt, at balansen blir gjenopprettet. Men jeg ser jo nå at denne filmen har en langt mer ambivalent slutt enn hva jeg husket. Jeg kan blant annet trekke den konklusjonen at Alexander vil oppleve at han forårsaker biskopens død, og at det vil forfølge ham på en eller annen måte – han møter jo også biskopens gjenferd, som et hint om dette. (Hva er vel en lykkelig slutt, forresten? Bare et pusterom – siden kommer den uvisse fortsettelsen.) Hvorfor tenkte jeg ikke over det den gangen? Fordi jeg også ønsket så sterkt at biskopen skulle få sin straff, og dessuten hadde den nødvendige distansen til fortellingen som gjorde at jeg kunne unndra meg moralsk ansvar? Jeg tror det avgjørende er at jeg opplevde det hele som et meningsfylt hendelsesforløp, hvor det som skjedde måtte skje, og var godt og nødvendig, og at Alexander dermed var fritatt fra å kjenne både skyld og redsel for sine egne evner. Men selv om det var noe her jeg ikke reflekterte over som yngre, står den moralske dommen uforandret – denne gjengjeldelsen er riktig og nødvendig. Ønsket om hevn handler mer enn noe annet om behovet for rettferdighet, og det er noe vi kan forstå, ikke minst som barn, ikke minst som den svakeste part.

 

Anngjerd Rustand 

26.10.10