Ludvig Mathias Lindeman: Opptegnelser fra Valdres, Gudbrandsdalen, Meldalen, sommeren 1848
Ludvig Mathias Lindemans innsamling av norsk folkemusikk spiller samme rolle på musikkområdet som Peder Christen Asbjørnsens og Jørgen Moes opptegnelser gjør for folkediktningen.
Innsamlingsarbeidet føyde seg inn i det nasjonsbyggende prosjektet på 1800-tallet, musikk, språk, eventyr og folkeminne ble registrert og bidro til å definere Norges identitet.
De unike opptegnelsene av norske folketoner ved Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887) representerte et svært viktig dokumentasjonsarbeid. Uten denne innsatsen ville mengden overlevert tradisjonsmusikk vært vesentlig mindre, og kunnskapen om den tilsvarende begrenset. Lindeman dannet skole, og andre fortsatte med lignende innsamling etter Lindemans mønster.
Lindemans opptegnelser fikk stor betydning som kildegrunnlag for norske komponister, med Edvard Grieg og Johan Svendsen som gode eksempler. Slik kunne den norske kunstmusikken utvikles videre på den norske folkemusikkens grunn. I nyere tid har Lindemans samling av folketoner vist seg å være en gullgruve for norske folkemusikere og jazzkomponister.
Materialet etter Lindeman er i dag uvurderlig for musikkforskere og musikkhistorikere, ikke minst fordi hans åpenhet overfor hva han hørte av tonale og rytmiske eiendommeligheter, var stor. Metodene hans gir unike innblikk i verdier fra en tid hvor lydopptak ikke fantes.
Nasjonalbiblioteket valgte i 2001 å nominere én avgrenset del av det omfattende og heterogene Lindeman-arkivet. Valget falt på opptegnelsene fra den første innsamlingsferden Lindeman foretok sommeren 1848. Både note- og tekstopptegnelsene ble nominert.
Denne delsamlingen får representere hele Lindemans store innsamlingsvirksomhet. Den etablerer metodikken Lindeman siden gjorde tilsvarende arbeid etter og markerer starten på systematisk innsamling av folketoner i Norge. Samlingen består av 319 manuskriptsider, derav 82 sider noteopptegnelser og 237 sider tekstmanuskript.