Den nye rådslederen vil nå ut til flere

Forfatter og dramatiker Sigmund Løvåsen (44) ledet nylig sitt første rådsmøte som øverste ansvarlig for Norsk kulturfond. I rommet satt ni andre engasjerte rådsmedlemmer med røtter i ulike kunstdisipliner. Løvåsen forventet tøffe og viktige diskusjoner. Og det ble det.

- Jeg forventet å være dødssliten etter mitt første todagersmøte, men gikk ut igjen fylt med energi og virketrang. Jeg tror det handler om at vi jobber med noe som er grunnleggende i et fungerende demokrati: frie kunstneriske ytringer og publikums tilgang til disse opplevelsene. Situasjonen i Europa i dag gjør at dette arbeidet kjennes viktigere enn på lenge, sier Løvåsen.

Han er spesielt opptatt av mangfold; å få frem et større spekter av kunstneriske uttrykk og praksiser.

- Hvem er det som i dag ikke fanges opp av våre ordninger? Hvilke stemmer er vi med på å løfte, hvilke løfter vi ikke? Dette blir viktig i de kommende årene. Vi må nå fram til flere. Dette arbeidet er krevende og givende.

Trenger mer penger til kultur

Rådskollegiet består av ti personer som forvalter Kulturfondet på armlengdes avstand fra myndighetene. I 2022 er Kulturfondet på om lag 900 millioner kroner, som vil bli fordelt på en rekke kunstnere og kulturaktører over hele landet. Til grunn for tildelingene ligger kunst- og kulturfaglig skjønn og de økonomiske rammene for Kulturfondet.

Rådslederen innrømmer at støtte fra Kulturrådet fortsatt er et knapphetsgode, og det smerter ham å se gode og viktige prosjekter få avslag. Løvåsen vil gjerne ha mer penger å fordele.

- Kulturfondet har nå blitt nedprioritert i de siste års statsbudsjett, og det gjør ikke situasjonen noe bedre. Derfor har vi bedt om et løft på 147 millioner for 2023, sier han.

Løvåsen erkjenner at selv med en økning vil mange fortsatt få avslag på sine søknader. Rådslederen mener likevel at systemet med kunstfaglig vurdering i godt sammensatte fagutvalg er det beste systemet vi kan komme opp med.

Bred erfaring fra kunsten

Det er litteratur som er Sigmund Løvåsens utøvende kunstform, og han har skrevet både romaner, skuespill, lyrikk og sakprosa. Han debuterte som forfatter i 2003 med «Nyryddinga», en roman som resulterte i både P2-lytternes romanpris og Tarjei Vesaas' debutantpris. I 2020 ga han ut en biografi om Kjell Aukrust, en fortelling han fortsatt reiser rundt og holder foredrag om. Den siste boken hans, «Snøballkrigen», kom i fjor.

Sigmund Løvåsen vokste opp på et småbruk i Trysil, og barndomslandskapet i hjemtraktene er ofte en inspirasjonskilde i tekstene hans. I dag bor han midt i et landskapsvernområde i Svartskog i Nordre Follo med kone og tre barn, og er fortsatt omgitt av skog.

Rollen som rådsleder i Kulturrådet er ikke det første vervet han påtar seg i norsk kulturliv. I perioden fra 2012 til 2017 var han leder for Den norske Forfatterforening, og har blant annet vært styremedlem i Foreningen !Les og NORLA.

Men det er ikke bare litteratur han brenner for.

- Jeg var i mange år engasjert i Kunstnernettverket, og lærte der en del om hva som skjedde i de ulike kunstfeltene. Det samme da jeg satt i utvalget for Statens kunstnerstipend, som jo også omfatter alle kunstfelt. I disse sammenhengene har det ofte handla om riggen rundt selve kunsten, altså kulturpolitikk, kunstneres kår og innretning av støtteordninger, sier Løvåsen.

Nå gleder han seg til å dykke dypere ned i selve kunsten på de ulike områdene.

- Vi har godt orienterte fagutvalg på de ulike kunst- og kulturfeltene, det samme med administrasjonen i Kulturrådet. Som leder har jeg ansvar for at denne kunnskapen når opp til Rådet og danner grunnlaget for de beslutningene vi skal ta.

Veien videre

Etter to år med pandemi, nedstengninger, kriseordninger og tøffe tider i hele kultursektoren, er det nå på tide å se fremover. Sluttrapporten for gjenoppbyggingsoppdraget, med forslag til 36 konkrete mulige tiltak til hvordan man kan styrke kultursektoren fremover, ble nettopp overlevert kulturministeren. Men hva tenker rådslederen selv?

- Vi har lagt bak oss pandemien, men ettervirkningene for kulturlivet vil vare lenge. Mye er utsatt, noen kunstnerskap er avslutta, publikum har endra vaner. Søknadsmengden til arrangørstøtteordningen for musikk og scenekunst er langt større enn normalt. Det er tilført kjærkomne ekstra stimuleringsmidler til ordningene. Det er bra, og det kan det også bli behov for fremover.

Løvåsen peker samtidig på viktigheten av å tenke langsiktig, og stiller selv det sentrale spørsmålet:

- Hva kan vi gjøre for å løfte kulturfeltet gjennom siste del av denne krisa slik at vi kommer ut på andre siden mer robust, mangfoldig og vitalt enn før?

Han svarer selv også:

- Her bør og kan ordningene under Kulturfondet spille en sentral rolle hvis vi får tilført nok midler.