Mer museumsbråk, takk 

(publisert i Nettavisen 26. mars 2023)

De fleste museer i Norge eies og finansieres av fellesskapet, derfor har alle rett til å mene noe høyt og medvirke når museene tar valg som definerer hvem vi er – en rett flere i denne uka har benyttet seg av. I kjølvannet av diskusjonen er det grunn til å glede seg over at museene våger å formidle arven vår sett fra vår samtid, og ikke bare definere oss som det vi en gang var. 

Ordet museumsbestyrer blir stadig brukt om folk som er mot endring og stiller seg på bakbeina, myten om at museer nærmest skal være dekket av permafrost er tung å knekke. Slike bestyrere finnes i liten grad i museene i dag, fagfolka som styrer husene og samlingene har brutt isen for lengst.

I bytte mot offentlige tilskudd og publikums oppmerksomhet skal museene være relevante og viktige for mennesker. Museumsreformen har gitt sterkere organisering og tydeligere krav om en aktiv samfunnsrolle. I dette ligger en forventning om at folk inkluderes og at museene representerer et mangfold av mennesker og perspektiver. Museene vil ikke bare stille ut gamle dager, men skal utfordre fortidens sannheter og stille kritiske spørsmål. 

I museene er det plass til en brøkdel av samlingene i norske utstillingslokaler, resten finnes i magasin. Tradisjonelt har magasinene vært som mammas lukkede smykkeskrin vi ikke når opp til øverst på kommoden. Med digitalisering av samlingene vil disse smykkene gjøres tilgjengelig for publikum og forskere, beskrevet og mulig å forske på eller diskutere. Joda, vi skal få se Leiv Eiriksson oppdage Amerika fire uker på Nasjonalmuseet, men vi kan se det tjuefire sju for evigheten også når det igjen finner plass i magasinet. Kunst er fortsatt best på museum, men museum vil mer og mer være digitale møter. 

Museene våre skal ta vare på og formidle arven vår fra naturen, kunsten og kulturen. Hva som skal finnes på utstilling i alle salene, vil bestemmes av museenes fagfolk – kuratorene som altså bokstavelig talt er portvokterne for hva vi får se når vi løser billett og ikke søker selv i museenes digitale baser. Kulturdirektoratet har nasjonalt ansvar for oversikt og utvikling av museene, og vi vil stå hardt på at vi må stole på at disse fagfolka best kjenner kvalitet og er profesjonelle. De kan kløne med forklaringer og gjøre feil noen ganger, men det er de som må bestemme. Vi som representerer stat og myndighet må holde oss tilbake fra utstillingsvalgene, enten vi er byråkrater eller politikere. 

Den demokratiske debatten trengs for å veilede museene og deres fagfolk når de skal gjøre jobben på oss alles vegne, når de skal samle inn, forske og legge fram kunnskap. Norge er mangfoldig og i endring. Museene skal snakke til de menneskene som bor her og besøker oss i dag. De skal våge å hente skjulte skatter fra magasinene og la dem ta plassen til verk som har lånt vårt øye i evigheter, de skal ta i bruk nye metoder og de må forventes å gå foran. De beste museene bidrar til å endre liv. Med makt følger ansvar. Museene skal ikke bare lytte til de som roper høyest eller er vant til å bli hørt, men også til de som ikke høres.

De siste dagers museumsbråk er noe vi opplever for sjelden. Det konstruktive bråket framover kan ikke rumle om museumsfolkas nasjonalitet eller rundt opprettede småfeil. I fysikken lærer vi at det blir ingen akselerasjon uten friksjon – den gode friksjonen oppstår når museene klarer å ligge hakket foran i sitt mot og utvikling, og ikke noen skritt bak.

Torbjørn Urfjell
Avdelingsdirektør for samfunn og arena