Forandring fryder

For mange år siden hadde jeg æren av å jobbe som klovn på et knippe kjøpesentre i Møre og Romsdal. Jeg lusket opp i administrasjonens garderober og dro på meg kostymet, presset den breddfulle ballongkofferten igjen og tok rulletrappene ned til mitt tilmålte hjørne mellom reklameskilt og klesstativer, akkompagnert av hamburgerlukt og skrikende amerikansk tegnefilm. Intet uttalt høydepunkt i mitt liv, tenker du kanskje. Vel skal jeg innrømme at oppgaven å underholde barn i påvente av foreldres siste-liten-innkjøp når sukkersjokk har mistet sin effekt nok kan fremstå som en tålmodighetsprøve, men jeg gjorde gang på gang følgende observasjon: det var som regel de voksne som var sure – ikke barna.

Man kan ikke forvente at en utvikling skal komme fra praksisfeltet alene, dersom fagmiljøene unnlater å diskutere spørsmålene som bringes til torgs.

Jeg har respekt for barn. Det er noe voldsomt i det å ha alle muligheter åpne foran seg, at alle veier er mulige å velge. Barn har åpne ører. Barn som kan fremstå som veslevoksne balanserer i sin verden mellom voksnes rare logikk og barns vell av fantasi og muligheter. Barn stiller spørsmål ved rettferdighet. De stiller ofte bedre spørsmål enn politikere med god årslønn og skapet fullt av dresser og stripete slips. Barn ser muligheter før begrensninger, og har forløsende lite respekt for svar som «slik er det bare».

Oppholdsvær

Hadia Tajik hilser på Søreide og Sandsli skulekorps i Bergen. Foto: Tajiks facebook-side.

 

Sanseinvasjon

Erin Douglass, Joseph og Maggie Hoffman i «Radiohole Is Still My Name». Foto: Radiohole

 

Likeledes fylte NONcompany scenerommet med lukten av granbar og røkelse under sin KAZAK:ekspedisjonen i 2011, og forflyttet dermed publikum med seg inn i et slørete skoglandskap før de hadde sagt et eneste ord. De Utvalgte bruker lukten av stekefett og vafler til å underbygge en scene preget av sterkt ubehag i sin siste produksjon De Utvalgte. Vi møter denne større helheten hyppigere i møte med det frie feltet enn i institusjonsteatret, en tendens til å strekke seg etter et hav av uutforskede muligheter. Vi hadde gjort barn og unge en tjeneste ved å geleide dem inn i dette terrenget; et landskap som legger opp til assosiativ tenkning og egne slutninger fremfor reproduksjon av eldre verdisyn.

KAZAK:ekspedisjonen av NONcompany. Foto: NONcompany

 

Det dreier seg ikke om å overbevise publikum om at det som skjer på scenen nødvendigvis er sant, men om å inkludere rommet i totalopplevelsen. Tenkning omkring dette har lenge vært tilstedeværende i scenekunstteorien, men later til å forbli trygt forvart mellom bokpermer og i forelesningsnotater. Ved å orientere seg mot en handlingsorientert opplevelse av scenekunst skaper man et mer fullstendig rom for refleksjon, ved å se på verket som en samtidig opplevelse framfor som et avsluttet, lukket verk. 

Veien videre

For noen måneder siden var jeg i Ålesund og så en iscenesettelse av Ingvar Ambjørnsens Samson & Roberto der publikum så godt som skiftet farge idet de gikk inn døren til teatret. Før man visste ordet av det var hele ens eksistens prisgitt reglene teatret hadde satt for den, alt man måtte ha av hverdagsbekymringer borte som dugg for solen. Man kjøpte billetter ved å skrive seg inn på Fjordgløtt hotell som et dyr av fritt valg. Man hang av seg yttertøyet siden man tross alt hadde gledet seg lenge til konserten med Dritsure Kråker. Man bestilte en pærebrus og et par pikekyss av de sjarmerende kyrne i kaféen. Idet man ble ledet opp til selve scenen var man allerede godt inne i nevnte abstraksjonsrom, og det faktum at jeg sannsynligvis var tre-fire ganger så gammel som mitt medpublikum var fullstendig irrelevant.

 

F.v. Astrid Overaa i rolla som Frk. Krilleberg, Espen Mauno som katten Samson, Henrik Overaa Bjørnson som hunden Samson, Iver Bjurgren som Gregor og Eva Eklôf Mørkeset i rolla som Greta i «Samson & Roberto» av Barneteatret Vårt. Foto: (Foto: Marius Beck Dahle).

 

En fornyelse av norsk barneteater er et komplekst problem, og vil ha ulike løsningsnøkler avhengig av hvor i feltet man befinner seg; i det frie feltet, på institusjonsteatret eller som produsent av kulturelle skolesekkforestillinger som aldri møter annet publikum enn dem som har fått beskjed av læreren sin om å komme. Likevel har man de siste årene sett en rekke gode tiltak med utvikling av ny scenekunst for unge som ledestjerne; eksempelvis DUS – Den Unge Scenen på Det Norske Teatret. Tiltaket er et nettverk basert på det engelske International Connections, og inkluderer en rekke teaterinstitusjoner i hele landet. Initiativet har som mål å heve nivået på ungdomsteater i Norge ved å bestille sceniske tekster skrevet for ungdom av utvalgte dramatikere. Ved Trøndelag Teater finnes prosjektet Unge Dramatikere, et prosjekt der ungdom selv utvikler scenetekst med utgangspunkt i, eksempelvis, skolestil. Begge prosjektene er sårt tiltrengte for å gjøre spekteret av dramatikk for unge oppdatert, et spekter helt klart modent for en oppfriskning. Men hvor går veien videre?

Fra den regionale festivalen i Oslo og Akerhus, som ble avviklet på Dramatikkens hus 26.-28. april. Foto: dus.as

 

Tenkning omkring tekstens rolle som drivkraft for et scenisk verk har lenge vært utfordret i akademia, eksempelvis i teorien om det postdramatiske teater, som sidestiller nye dramaturgiformer med fokus på teatrale virkemidler og performativitet med den klassiske psykologisk-realistiske tradisjonen der teksten sitter trygt plassert i høysetet. Man er ikke ute etter å fjerne dramatikken, eller dramatikeren for den saks skyld, fra scenekunsten. Som i de fleste tilfeller hvor forstavelsen post tas i bruk er målet å dyrke frem kritisk refleksjon til etterstavelsen, ikke å favorisere det etterfølgende. I tilfellet postdramatikk vil man altså langt fra fjerne teksten, men forholde seg kritisk tenkende til den – la den stille med samme pondus som lys, lyd, dramaturgi og romlighet. Ved å sidestille teksten med teatermediets andre virkemidler løses formale, inngåtte stilkrav opp.

Har vi behov for nok en ren underholdningsmaskin, som attpåtil setter opp klassikere flere generasjoner kan utenat – uten kritisk distanse?

Sjangerutvikling

Det er fristende å vise til sirkussjangeren, selv om denne tradisjonen ikke er like tilstedeværende i Norge som i våre søsterland. Innad i kunstformen klassifiserer man gjerne stiluttrykket som klassisk sirkus, nysirkus eller samtidssirkus, der de to sistnevnte er disipliner som forholder seg til scene og dramaturgi. Der nysirkus gjerne hviler på oppvisninger i illusjon og opphevet gravitasjon, skiller samtidssirkus seg ut med en elegant nøysomhet med virkemidler; fraværet av det spektakulære blir et moment i seg selv. I stedet for å sjonglere med så mange gjenstander en artist makter, brukes kunststykket bevisst – kanskje én gang, med én gjenstand. Samtidssirkus forholder seg altså kritisk til sin egen form, og søker bort fra det rent ferdighetsorienterte mot et større, helhetlig rom.



Ursulines Mushroom Power - Jean-Luc Beaujault. Foto: Cie Non Nova

 

Et annet poeng er at samtidssirkus er en kunstform der det skarpe skillet mellom teater for barn og unge og «vanlig teater» brytes ned. Hvorfor denne spaltingen mellom teater for barn og teater for voksne? Kritisk refleksjon må være tilstedeværende i begge sjangre. For å behandle feltet med god nok innsikt burde man prinsipielt sett hatt et kritikerkorps bestående av både barn og voksne, all den tid aktører innen barneteater ofte befinner seg i sistnevnte gruppe, mens relevans og underholdningsverdi burde bedømmes av målgruppen selv. Det må også være rom for å stille kritiske spørsmål ved fiksjon skrevet for barn uten at opponenter skal føle at hele nasjonens ære står på spill. Vi trenger teoretiske debatter, også om barneteater. Man kan ikke forvente at en utvikling skal komme fra praksisfeltet alene, dersom fagmiljøene unnlater å diskutere spørsmålene som bringes til torgs. Teori må anvendes i direkte dialog med utøvere og produsenter.
 

L' après-midi d'un foehn. Foto: Cie Non Nova

 

Det må stadig stilles spørsmål ved hva som i bunn og grunn er teatrets funksjon: har vi behov for nok en ren underholdningsmaskin, som attpåtil setter opp klassikere flere generasjoner kan utenat – uten kritisk distanse? Scenekunst har et ansvar for å speile sin egen samtid, stille spørsmål sett i lys av hvordan verden former seg rundt oss. Scenekunst for barn og unge er ikke fritatt. Som kjøpesenterklovnen Pyrella betalte jeg en høy pris for mine tilnærminger til nevnte samtid. Jeg forsøkte en gang å gjøre min opptreden og mine eventyr dagsaktuelle ved å bearbeide kostymet mitt til en snill variant av Heksa Hvit i anledning Narniatåken, men endte opp med å forårsake vettskremthet og nok ikke rent få mareritt hos enkelte. 

 

Andre ganger prøvde jeg meg frem som alvenisseklovn og ble overfalt av kjøpesterke barn som selv ikke ble fornøyde med de vanskeligste ballongdyrene jeg kunne lage – alligator med fem-boblers twist&pop – langt mindre eventyret om dem. Men innimellom dukket de opp, barna, som ikke bare hørte på historiene mine men bidro med sine egne, og etterlot meg med synspunkter som fremdeles får meg til å smile når jeg tenker på dem. Disse barna fortjener å bli tatt på alvor.

 

Karoline Skuseth er teaterviter og produsent og kurator for faglig program ved BIT Teatergarasjen.