Å kysse frosken

I et pluralistisk samfunn synes det naturlig, for ikke å si opplagt, å dyrke mangfoldet: kulturelt, estetisk, kjønnsmessig, etnisk, religiøst, politisk osv. Hva ellers skulle man gjøre i et samfunn som huser mennesker, kulturer og livssyn fra den ganske verden? Samtidig er det normalt slik at det å dyrke noe, innebærer å la noe tre frem på bekostning av noe annet. Å dyrke er å forskjellsbehandle, å ekskludere for å kunne prioritere. Men isåfall, hvordan er det mulig å «dyrke mangfold», gitt at mangfold vil si å inkludere alt og alle? Hvordan prioritere alt og alle på samme tid? 

 

Det er selvsagt ikke mulig. Hvis man prioriterer alt, prioriterer man ingenting. Ikke desto mindre påhviler det samtiden et krav om å dyrke mangfoldet fremfor en bestemt del av mangfoldet. Det siste oppfattes som autoritært og/eller diskriminerende, for eksempel hvis en hevder at voksnes meninger er mer verdifulle enn barns meninger. Men det pussige er at den motsatte påstanden – at barns meninger er mer verdifulle enn voksnes – neppe ville blitt oppfattet som hverken autoritær eller diskriminerende, snarere som preget av respekt og toleranse. Det kan altså se ut som om det ikke er det å fremheve delen i og for seg som er problemet, men det å fremheve feil del. 

 

Å «dyrke mangfold» er som å dyrke en drøm om en altomfattende harmoni. Problemet er at selv om drømmen er vakker, lar den seg vanskelig gjennomføre i praksis. Dersom man likevel forsøker, ender man opp med et dobbeltliv: i drømme et liv i åpen tilslutning til prinsippet om likhet i mangfold, i realiteten et liv i skjul hegnende om de til enhver tid rådende perspektiver og sektorinteresser. 

 

Barn trives, som vi vet, godt i fantasiens verden, men deres fantasier er ikke normative, politiske og utopiske. Barns fantasering er leken og uforpliktende, spontan og diskontinuerlig. Og på den annen side: Barn er istand til å hegne om sine egne interesser, ja, de kan være rå egoister. Men de skammer seg ikke for det. De lever ikke dobbeltliv. 

 

Fra Alice in Wonderland av Lewis Carroll.

 

Barns skamløshet, deres amoralitet, har alltid vært en torn i øyet for den ansvarlige voksne. Mottrekket har vært å kompensere med makt. Siden den voksne er eldre, større og sterkere enn barnet, siden han vet, forstår og har erfart mer – og siden barnet er helt prisgitt hans varetekt – har han all makt til å oppdra og styre barnet, å innplante i det ønskede holdninger og handlemåter. Tradisjonelt har man ikke sett noe galt i å utøve en slik makt. Tvertimot, det ville vært uansvarlig å la være. 

 

Idag er maktbruk overfor barn helt «ut». Det betyr ikke at voksne har sluttet å utøve makt, men at makten har antatt andre former. Idag er voksne opptatt av at barn skal være mest mulig likestilte, og vil derfor gjerne tildele barn både makt, ansvar og myndighet. De voksne vil ikke bare selv gi fra seg makt, men overføre makt til barnet, de vil «bemektige» barnet (jf. det allestedsnærværende kravet om «empowerment»). 

Dette høres prisverdig ut. Men dels er dette en bemektigelse barn ikke selv har bedt om, dels er den mange ganger umulig å gjennomføre uten samtidig å ignorere, tildekke eller underkommunisere reelle ulikheter og motsetninger mellom voksne og barn: tilegnet kunnskap, livserfaring, språkevne, modenhet og dømmekraft, praktiske ferdigheter, impulskontroll, motorikk osv. Man må presse gjennom en forståelse av at disse forskjellene ikke er relevante, overse at dette er evner og egenskaper som det krever tid og anstrengelse å utvikle. Derfor er dette en manipulerende makt. Men den fremstår som myk og omsorgsfull fordi formålet synes så edelt: ivaretagelse av mangfoldet og bemektigelse av de svake. 

 

Hvor sterk denne makten er, ser vi når noen blir anklaget for å «umyndiggjøre» barn, for eksempel ved å unnlate å la barn medvirke i saker der voksne tidligere hadde eneansvaret. En voksen som sier: «Dette har ikke barn forutsetninger for å mene noe om; her bestemmer jeg!» vil møte en mur av fordommer: «Du er fordomsfull! (sic!) Du er et selvsentrert maktmenneske! Du har intet blikk for den andre!» osv. Alle argumenter som kunne tenkes å rokke ved den pågående «empowerment» av barnet plasseres automatisk i den komfortable blindsonen. Rammeplanen for barnehagen illustrerer dette godt. Her bestemmes at barna har rett til «aktiv deltagelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet». Men ikke ett ord om grunner som taler imot en så omfattende utvidelse av barnets rettigheter. Det er som om det foreligger en moralsk plikt til å innkalle enhver – uansett alder, bakgrunn, interesse eller kvalifikasjoner – til å legge planer for og foreta evalueringer av virksomheten. Som om kunnskap, erfaring og kvalifikasjoner er irrelevante i forhold til planlegning og vurdering. Ja, som om planlegningen og vurderingen blir bedre jo mindre kunnskaper og kvalifikasjoner vi forutsetter. 

 

Fra Alice in Wonderland av Lewis Carroll.

Ideen om det likeverdige mangfoldet henger uløselig sammen med et relativistisk verdensbilde. Her godtas ingen skarpe grenser mellom godt og dårlig, vakkert og stygt, ærbart og skamløst, mellom det som gavner og det som bryter ned. Ideen er å eliminere fordommer, diskriminering og stereotypering en gang for alle, ved å kvele ethvert tilløp i fødselen. Men det som i virkeligheten skjer, er at gamle fordommer og stereotypier byttes ut med nye. 

 

Tidligere var det for eksempel mange som hadde fordommer mot «lavkultur». Nå er disse erstattet av fordommer mot ethvert forsøk på å skille mellom høy- og lavkultur. Tidligere sa man: «Dette er søppel! Dette, derimot, er god kunst!» Nå sier man: «Man kaller da ikke noe for søppel! All kunst er interessant!» (Bare det at vi setter ordet «lavkultur» i anførselstegn bærer bud om en internalisert frykt for å bli tatt bokstavelig og dermed stemplet som intolerant, dvs. å bli offer for det nye settet av fordommer – med den fordømmelse og utstøtelse som følger.) Blant relativismens mange farer hører at den slår bena under enhver granskning som søker å argumentere for at noen påstander, holdninger eller handlinger er mer verdifulle enn andre. For i et relativistisk klima er det ikke det beste argumentet som vinner frem, men den sterkeste viljen til makt (av den ene eller andre typen). Barn og unge loses ufrivillig inn i en kommunikasjonskultur hvor det sentrale ikke er å skille mellom skitt og kanel, men å vise «respekt og toleranse» for begge. 

 

Fra Alice in Wonderland av Lewis Carroll.

 

Så vi vil spørre: Finnes det idag arenaer for barn som hverken styres av makten til å underkue eller makten til å bemektige den andre, en arena hvor det er mulig å dyrke én ting av gangen (delen) uten å bli anklaget for å være naiv eller forutinntatt, hvor forskjeller, ulikheter og distinksjoner ikke feies under teppet, men fremelskes som verdifulle bidrag til en felles undersøkelse av en felles virkelighet? Vi vil nå se nærmere på en slik mulig arena. 

Filosofisk samtale er en dialogform som stadig flere barnehager, skoler, museer og andre institusjoner graviterer mot. Samtalen henter sin inspirasjon fra antikkens Sokrates hvor målet er at deltagerne gjennom behersket, stringent refleksjon skal oppnå større selvinnsikt ved å begrunne og analysere sine egne meninger og påstander. Samtidig er det et mål i samtalen å sette sine egne interesser til side for bedre å forstå andre, ja, for å hjelpe dem man er uenige med til å styrke sin sak. En viktig lærdom fra Sokrates (og grunnlaget for hans ironi) er at «jeg har innsikt i min egen uvitenhet» og nettopp derfor trenger den andres «visdom» for selv å bli klok. 

Men når dagens utdannelsesinstitusjoner omfavner «filosofisk samtale», er det ikke først og fremst den sokratiske arven som lokker. Den filosofiske samtalens nyere historie har tette bånd til kulturopprøret på 1960-tallet, og det er datidens progressive (destruktive, dekonstruktive) ånd som setter agendaen ikke bare for politikk og pedagogikk, men også for praktisk og teoretisk filosofi. Man går til angrep på skolen hvis ensidige vektlegning av kunnskaps- og verdioverføring innebærer en forsømmelse, og undertrykkelse, av barnets subjektivitet, tenkning og livsorientering. Slagordene lyder: «barnet i sentrum» og «død over voksenautoriteten/makten». Den svenske feministen Ellen Key tok ikke mye feil da hun spådde at 1900-tallet ville bli «barnets århundre». 

 

Men det hverken feminister, pedagoger eller andre frontkjempere tar høyde for i sin «filosofiske» dyrkelse av barnet, er filosofiens notoriske troløshet. Man tror at religion kan erstattes med filosofi som i sin tur vil bidra til en endelig verifikasjon av idealet om likhet i mangfold. Men så viser det seg at filosofisk tenkning viser liten respekt for pre-etablerte sannheter. Når for eksempel barnet, ansporet av den voksnes oppfordringer til å undre og uttrykke seg, spør: «Hvorfor er det mer rettferdig at tre personer får viljen sin enn én?», våkner man opp med et rykk. Her nytter det ikke å avspise barnet med at det i et demokrati er flertallet som bestemmer, for hva om det er den ene som har rett og de tre som tar feil? Ligger det ikke i dette at demokrati og sannhet kan gå i hver sin retning, ja, at demokrati kan bygge på usannhet eller løgn? Og at flertallets mening i praksis verdsettes høyere enn sannhet? 

 

Fra Alice in Wonderland av Lewis Carroll.

 

Barnet bringer på banen et for mange voksne suspekt motsetningspar: sant og usant. For voksne virker det lite sannsynlig at én person sitter på den hele og fulle sannhet mens tre lever i fullstendig usannhet. «Er det ikke som regel slik at alle har litt rett og litt galt?», relativiserer de voksne. De vil helst se saken fra så mange sider som mulig, både for å unngå å bli oppfattet som sneversynt og for å fremstå som reflektert. Men her er det barnet som er den reflekterte: Barnet lar tanken følge sin egen kurs, og lar ikke vaneforestillinger avgjøre hvilke spørsmål det er lov til å stille. 

I en filosofisk samtale står «barnet i sentrum» siden det er deres tanker vi tar utgangspunkt i, slik Sokrates var jordmor for samtalepartnerens, ikke sin egen tankefødsel. Barnet bestemmer samtalens hva. Og så langt er alle enige, enten man sogner til det «antikke» eller «progressive» synet på filosofisk praksis. Uenigheten melder seg når det kommer til den voksnes rolle: Skal den voksne ha makt over barnet, eller er det hans mandat å distribuere makt til barnet, å bemektige det?

 

Men dette er et falskt dilemma. I den filosofiske samtalen har den voksne, og skal ha, makt – ikke over barnet som sådan, men over samtalens fremdrift og resultat. Det er den voksne som bestemmer samtalens hvordan: at vi hele tiden analyserer og begrunner påstandene våre uten å bli påståelige eller usaklige, at det vi sier er relevant, at vi identifiserer og korrigerer selvmotsigelser, svak argumentasjon osv. 

 

Dette er grunnbestanddeler i kritisk tenkning, og den som ønsker å fremme slik tenkning må utøve kritisk makt eller kritisk autoritet. Vesentlig for kritisk tenkning er å skjelne og prioritere, å luke ut og sjalte vekk det irrelevante, å sondre mellom det som kan sies og det som bør sies, å fatte seg i korthet og snakke tydelig slik at alle kan høre, å stille sin egen indre verden i bero for å lytte til spørsmål og innvendinger, endog å la seg avbryte når man går ut over sine bredder, kort sagt, å erkjenne og akseptere sin begrensning. 

 

Men er ikke dette bare en intellektuell variant av den makten voksne har over barn ikraft av å være større og sterkere? Nei. For det første har barnet en tilsvarende makt til å begrense den voksne ikraft av å være den som setter samtaletemaet. En filosofisk samtaleleder kan ikke selv innføre nye temaer; da er han ikke lenger en jordmor, men har selv blitt en fødende. Derfor er heller ikke barnet den svake og den voksne den sterke i samtalen. Begge er svake, eller begge er sterke, alt ettersom, for begge har hver sin rolle å spille i filosofiens tidløse kjærlighetsdrama («filosofi» betyr «kjærlighet til visdom»). Er vel Romeo sterkere enn Julie? De er begge aktører i det store dramaet, men ingen av dem er regissør.

 

For det andre er det barnets frihet, ikke dets underordning, som er den kritiske maktens mål. Makt og frihet er bare motsetninger når maktens mål er å bemektige en av partene på den andres bekostning. Når derimot målet med maktanvendelsen er å bemektige noe som står over og utenfor dem begge – dramaet selv, den filosofiske undersøkelsen, sannhetssøkenen – så er makten en betingelse for frihet snarere enn frihetens berøver (forutsatt at større innsikt og selvinnsikt gir større frihet).

 

Å bruke sin voksenautoritet til å lære et barn begrensningens kunst – å lære det til å rydde vei i det uendelige mangfoldet ved hjelp av selvbesinnelse og selvdisiplin, til å distansere seg fra sine umiddelbare behov og interesser for å hjelpe det til å motstå indre og ytre press, til å fatte gjennomtenkte valg på mest mulig uselvisk grunnlag – er en betingelse for at barnet skal kunne utvikle seg til et fritt, selvstendig og ansvarlig menneske. 

 

Fra Alice in Wonderland av Lewis Carroll.

Et samfunn som har gjort bredde, mangfold og likhet til udiskutable dyder vil alltid nære en mer eller mindre skjult skepsis til filosofien: dels fordi den er troløs og uregjerlig, dels fordi den søker i dybden, ikke i bredden, dels fordi den plukker fra hverandre mer enn den setter sammen – fordi den er mer enfoldig enn mangfoldig. Dette gjør filosofien farlig for et regime i hvis makt det er å skape virkeligheten i sitt bilde. Filosofien truer med å sprenge spaltningen mellom visjon og virkelighet – i sannhetens navn. Det er nå en gang filosofiens, ja, menneskets vesen.

Nå er det selvfølgelig fullt mulig å takke nei til filosofien, å si: «Nei takk, en slik undergravende kraft ønsker vi ikke å slippe løs i samfunnet.» Akkurat slik det er fullt mulig for prinsessen å avstå fra å kysse frosken fordi den ser så heslig ut. 

 

Øyvind Olsholt
mai 2010