Kunsten ut av bobla

Dagbladet publiserte i 2012 en intervjuserie om ledelse i kunstfeltet, og turen var kommet til Bergen. «Hvordan jobbet du for å styrke kunsthallen din og få den på statsbudsjettet?», spurte jeg, som på den tiden tjente som avisas kunstjournalist. Jo, det var å «lære opp Giske, da. Få ham med på samtidskunsten. Og senere Huitfeldt», svarte lederen. Men, hvordan da? «Ved å simpelthen vise dem kunsten.»

Den aktuelle lederen, Solveig Øvstebø, den gang sjef for Bergen Kunsthall og i dag leder for Astrup Fearnley-museet, fortalte at hun hadde lyktes ved å vise sine kulturministre «en arena der relevant kunst kan vises, hvis vi bare får midler til å ta vare på den».

Hun later til å «stole på kunsten», sto det videre å lese i artikkelen: interessant idé.

Hvem kan ta med lommeboken?

Øvstebø er langt fra den eneste som tiltagende har tatt sats og stolt på kunsten, og på egne evner til å skape oppslutning om den – både politisk og mot publikum. En holdningsendring er på vei, og en nytenkning omkring den trassige skyheten som har klebet ved kunstfeltet. Men den er ikke død, selv nesten et tiår etter dette intervjuet.

Fortsatt ser publikummere, presse og politikere gjerne den visuelle kunsten som en mindre aktuell kandidat når tiden og pengene skal disponeres. Da er det enklere med musikken, bøkene og friluftslivet.

Nå har feltet for all del satset på formidling, forstått som et pedagogisk- inviterende tilbud til deg som allerede har kommet deg inn galleridøra. Da er det noe annet med kommunikasjon, for ikke å si markedsføring: å få folk til å komme i det hele tatt. Kanskje til og med andre typer folk enn oss selv, eller folk som tar med lommeboken og styrker budsjettene våre.

Balansekunst

I en undersøkelse utført av Rambøll for Kulturrådets kulturøkonomiprosjekt i fjor konkluderes det med at feltet scorer lavt på synlighet og sliter med manglende kompetanse på markedsføring. Vi er «som en bransje og et forretningsområde, tidvis svært innadvendt. Mange [i feltet] oppgir at de retter både formidling og markedsrettede aktiviteter mot eget felt og nettverk», står det i rapporten.

Utfordringen bunner i normer og ideologi, inkludert en noe nedstøvet holdning til hva «penger» er, men også i strukturelle sider ved bransjeapparatet. Når mange mangler kommunikasjons- eller markedsansvarlig i staben, og de knappe driftsbudsjettene har minimale poster øremerket det utadvendte, blir man en lett match.

Men rapporten dokumenterte også holdningsendringen vi har fornemmet i noen år. Mange i feltet «ønsker en større åpenhet for kommersielle aktiviteter, eller mener at de normene som kan virke hemmende allerede er en del av en nedadgående trend», konkluderer den.

Lerretet er dog langt, og blekingen skjer ikke uten forbehold. Mange respondenter har et «uttrykt ønske om å nå ut til flere og gjøre visuell kunst mer tilgjengelig», men samtidig behov for å «opprettholde autonomien og kvaliteten i kunsten». Det er krevende å finne en balanse.

Kunsten tåler nye grep

I halvannet år har kulturøkonomiprosjektets satsing på synliggjøring og markedsføring av den visuelle kunsten surret og gått. Nå nådde prosjektet (der undertegnede har vært hentet inn som ekstern rådgiver) nettopp en milepæl, med offentliggjøringen av hvordan det gikk med de fem aktørene som i fjor mottok pilotmidler til å gjennomføre sine eksperimenter.

Én av de fem som presenterte erfaringene sine på Kulturrådets seminar tidligere denne måneden, var Kunsthall Oslo. De hadde rigget en ny arm av virksomheten til kunstrådgivning for bedrifter, for å gi kvalitetskunst en bredere distribusjon i folks hverdag og styrke sin egen inntektsside. En annen var initiativet Tableau, som i tverrfaglig spenn mellom mote og kunst hadde laget modeller for presentasjon av verker i motebransjens kanaler – noe for salg, og noe «bare» for å oppleves av publikummere som sjelden oppsøker visningssteder for kunst.

Hensikten med verktøykassen de fem fylte opp, var at både det som gikk bra og det som ble helt feil, skulle deles med resten av feltet. For det må forventes både famling og kulturkrasj når en gjeng som synes det er viktig at enhver som formidler og selger kunst, «er med å opprettholde [kunstens autonomi] ved å opptre ikke-kommersielt» (prosjektets rapport, min utheving), prøver å stole på kunsten som aldri før, på at den kan konkurrere om folks tid med både tur i marka og samtidslitteraturen, og på at den tåler nye grep.

Hemmelige håndtrykk

Til nå tyder all empiri på at den gjør det. Det er jo ikke kunsten som skal forandre seg, men måtene vi snakker om den på, de hemmelige håndtrykkene som gir de involverte en tilfredsstillende bekreftelse, men samtidig kveler nyrekrutteringen av både betraktere og utøvere.

Det gir ikke mening å tale kunstens sak og samtidig insistere på å holde den for seg selv. Hvem kan si de oppriktig ønsker at avvisning skal være vår modus operandi? Eller at håndtrykkene ikke bidrar til en ugrei demografi i feltet, der det helst er de som ligner oss selv som får innpass og utbytte?

Jeg kan komme på et par (og erkjenner at det er en betydelig utfordring å finne frem til nye «språk» som bevarer kunstens integritet samtidig som de tilgjengeliggjør), men de fem pilotene som har tatt en for laget i dette prosjektet, er ikke blant dem.

Publisert i Morgenbladet 26.09.21