Månedens vektløfter i juni: Jarl Flaaten Bjørk

Forestill deg følgende: DU får midler og et oppdrag om å gjøre et prosjekt (hva som helst) som setter ny standard for hva kunst for barn og ungdommer kan være. Hva gjør du?

 

Jarl Flaaten Bjørk:

Jeg er utrolig heldig som akkurat nå er inne i en periode hvor jeg faktisk får mulighet til å realisere de prosjektene jeg ønsker for barn og unge. Rent personlig har det aldri handlet om å sette en standard på vegne kunst for barn og unge, for meg handler det om å lage gjennomarbeidede kunstprosjekter som sier noe om vår tid og som tar opp viktige temaer.

 

Når jeg leter etter temaer til mine forestillinger for ungdom, forsøker jeg å finne spesifikke aspekter ved vår tid og spesifikke ting ved Norge som samfunn. Dette er temaer jeg selv er interessert i, og det er ungdom også. Ungdom som målgruppe og publikum er en fantastisk inspirerende gjeng. De aksepterer ikke uten videre konvensjonen om skillet mellom scene og sal og dette skaper rom for å finne nye måter å møte publikum på. Det er svært utfordrende og givende å spille for dem. Når jeg spiller forestillinger for ungdom er halve moroa å forsøke å lese og forstå deres sosiale spill.

 

OM jeg nå her på kunstløftets sider allikevel skulle forestille meg et helt nytt prosjekt, noe som satt en ny standard (for meg selv), så hadde det vært å lage scenekunst for barnehagebarn som på ulike måter fikk barna til å reflektere over sin egen samtid.

 

Fra GALSKAPSPROSJEKTET. Foto: Tanja Steen.

Hent et viktig minne fra din oppvekst, noe som rommer et kunstnerisk materiale du vil dele med oss. Hvordan vil du presentere  din opplevelse hvis et formål var å gi ny innsikt i hva oppvekst og barndom kan være?

 

Jarl Flaaten Bjørk:

Jeg husker generelt svært lite fra min oppvekst, dessverre, og det jeg husker av kunstopplevelser dreier seg vel mer om situasjoner der jeg selv stod på scenen enn opplevelser som passiv tilskuer. Jeg kan i det hele tatt ikke huske så veldig mange fantastiske kunstneriske åpenbaringer som barn og ungdom.

 

Jeg tror ikke kunstopplevelsene, her Kunst med stor K, stod særlig sentralt i mitt liv. Det er liksom på en måte en forskjell mellom det å ha en god opplevelse av kunst og det å oppleve noe som "Kunst". De tingene som virkelig betydde noe for meg som barn og ungdom var opplevelsene, ikke hvorvidt det var kunst eller ei. Det er de gode (og dårlige) opplevelsene som virkelig betyr noe; venner, familie og det å spille barneteater i Sandvika kino.

 

Fra GALSKAPSPROSJEKTET. Foto: Tanja Steen. 

Forestill deg den norske kunst- og kulturscenen som et samtidsdrama med kunstnere, barn og ungdommer, politikere, forskere, medier, skole og marked etc. som rolleinnehavere.  Grunnkonflikten er hva som best tjener barn og ungdommers framtid. Hvem får hovedrollene i ditt drama? Hvilken sjanger velger du (tragedie, komedie etc.)? Hvem "iscenesetter" forestillingen?

 

Jarl Flaaten Bjørk:

Det er klart det er en skjevhet i maktballansen mellom det frie feltet og institusjonen. Institusjonen har kort og godt mer ressurser. Samtidig er jeg usikker på om det er hensiktsmessig å se på dette som en maktkamp, jeg vil heller kalle det et uforløst samarbeid. Norge er et lite land, og innenfor kulturbransjen trekker nok både det frie feltet og institusjonen i samme retning. Vi ønsker vel alle egentlig det samme: å planlegge det helt perfekt…

 

Men ettersom spørsmålet nå dreier seg om å skissere opp et drama, går det jo an å forestille seg at det råder en moralsk konflikt i norsk kulturliv hvor det sentrale spørsmålet er: Hva er den rette måte å lage god kunst på for barn og unge?

 

Men er dette hensiktsmessig?

 

Et mindre dramatisk spørsmål er: Hva funker?

Jeg tror det er fryktelig viktig med et sterkt fagmiljø, hvor vi fritt kan diskutere ulike metoder for å skape god kunst. Samtidig er det svært lite hensiktmessig å på død og liv tvinge seg til å følge en spesifikk metode eller leve i en tro at én metode for en hver pris er bedre eller riktigere enn en annen.

 

Vi lever i en eklektisk tid og en eklektisk (og pragmatisk) tilnærming til kunstproduksjon krever faktisk en del tålmodighet og ydmykhet. I lang tid fremover vil vi befinne oss i et moralsk vakuum der "det ene" er like viktig som "det andre". 

 

Det vi MÅ gjøre er å skape nye måter å samarbeide på, på tvers av historiske skillelinjer. Det frie feltet og institusjonen må lære hverandre bedre å kjenne og ha tillit til at begge parter kan ha utbytte av hverandre, både kreativt og økonomisk.

 

Fra GALSKAPSPROSJEKTET. Foto: Tanja Steen. 

Det sies at tradisjonelle verksforståelser er i oppløsning. Mange kunstnere vier de sosiale prosessene oppmerksomhet – i et forarbeid, eller som en del av et verk. Hvilken betydning har dialogen med unge mennesker (barn eller ungdommer) i utviklingen av et verk, eller i selve verket?

 

Jarl Flaaten Bjørk:

Det er nok mulig å stå på utsiden av samfunnet, men det er ikke så lett. Et menneske som kommer i kontakt med andre mennesker vil alltid direkte eller indirekte på en eller annen måte påvirke menneskene rundt seg. Sånn sett vil alltid et hvert enkelt individ inneha en rolle i samfunnet, enten individet liker det eller ikke. I høst var jeg på et frokostmøte med tenketanken Civita hvor Inger Lise Hansen (Krf) maktet å uttale: Det er ikke vi som er til for samfunnet, det er samfunnet som er til for oss.

 

Jeg tror ikke det er slik. Vi må sammen skape samfunnet eller så forfaller det. Vi er samfunnet.

 

Som kunstner kan du godt velge deg en marginal plass utenfor samfunnet og samtidig inneha en rolle som kan bety mye, men selv er jeg ikke så opptatt av denne strategien.

 

For meg er det viktig å være en aktiv del av samfunnet jeg lever i, og å lage kunstprosjekter som på ulike måter spiller på og virker inn på samfunnet. Sånn sett er teater for barn og unge en god arena.

 

Når jeg lager scenekunst og teater for ungdom er jeg svært bevisst på at det er ungdom som er målgruppen. Ikke fordi jeg ikke tror at andre aldersgrupper kan sette pris på forestillingen, men fordi det gir en retning i arbeidet. Det å tenke "målgruppe" når jeg gjør mine prosjekter er viktig for meg. Jeg har noe jeg ønsker å formidle, både formmessig og innholdsmessig, og da er det greit å vite hvem jeg henveder meg til. Derfor bruker jeg også aktiv ungdom når jeg utformer prosjektene, både i prosjektets spede start, ved at jeg spør tilfeldige unge publikummere om hva de synes om en prosjektidé, til at jeg inviterer dem inn på prøvevisninger svært tidlig i prosessen. I min siste forestilling, djønk, hadde vi testvisning for ungdom etter kun 14 prøvedager. 

 

Så for å svare på spørsmålet: 

Ja, jeg tror så absolutt dialogen med unge mennesker, i konkret og overført betydning, kan ha svært mye å bety for verket.

 

Fra Seksuell Empati vol 2. Foto: Morten A. Jorsett.

Hvor står kunst i offentligheten om 20-30 år? Hva er din visjon for rollen og betydningen av kunst for barn og unge i framtida? 

 

Jarl Flaaten Bjørk:

Kan hende har kunsten utspilt sin rolle om 30 år? Kan hende har kunsten blitt skjøvet fullstendig ut til siden av kommunikasjonskanaler som internet og svært avansert bruk av mobiltelefon? 

 

Eller har kunsten tvert imot funnet helt nye arenaer? Kanskje det om 30 år er vanlig med avanserte kunstapp'er til mobilen? Kanskje video- og billedkunstnere finner en direkte kanal til ungdommen via mobile løsninger? 

 

Scenekunsten er nok litt mindre dynamisk enn billedkunsten i så måte. Det er ikke uten videre lett å stappe scenekunst inn i nye kommunikasjonsteknologiske device'er, men hvem vet?

 

Scenekunstens styrke er det reelle møtet mellom publikum og kunstner. Kan hende blir scenekunsten en viktigere og viktigere arena som motvekt til den digitale kommunikasjonsalderen? Her kan man jo bare spekulere…

 

Uansett kommer nok institusjonene til å bestå, og det tror jeg er riktig. Jeg håper bare ikke Hakkebakke fortsatt spilles, forhåpentligvis har det kommet ett eller annet nytt fenomen vi da kan irritere oss over. 

 

Det hadde vært flott om institusjonsteatrene i nær fremtid innarbeider en målsetning om å skape engasjement i samfunnet. Det hadde også vært flott om det blir opprettet egne barne- og ungdomsavdelinger ved alle institusjonsteatrene som kunne jobbe målrettet med å skape kunst for barn og unge med engasjement. 

 

Vi har allerede i dag en sterk fagkompetanse innenfor fri-gruppene som turnerer Den kulturelle skolesekken. Om 20 år håper jeg disse folkene sitter i sentrale posisjoner ved institusjonsteatret. Her kan disse forvalte engasjerte kunstnere, dramatikere og skuespillere, som kan lage forestillinger som faktisk engasjerer barn og unge. 

 

Fra Seksuell Empati vol 2. Foto: Morten A. Jorsett. 

 

 

Juni 2011