Boklansering: Kunst som deling, delingens kunst
Hvordan har ny teknologisk utvikling preget og påvirket det visuelle kunstfeltet? Kulturrådet presenterer boka Kunst som deling, delingens kunst, med digital lansering 3. juni.
Kunst som deling, delingens kunst handler om det visuelle samtidskunstfeltet i Norge etter 2010. Forfatterne har valgt ut et knippe aktører, nettverk og samarbeidskonstellasjoner som på et eller annet vis skiller seg ut, og som utvikler nye former for samarbeid eller bruker ny teknologi i sin praksis. Boka legger spesielt vekt på utvekslinger og «delinger» – små eller større prosesser som det ofte kan være vanskelig å få øye på i presentasjon og formidling av kunst.
Bredt forskningsprosjekt
Kunst som deling, delingens kunst er et forskningsprosjekt om endringer og samarbeid i samtidskunstfeltet. Boka er skrevet av Merete Jonvik (prosjektleder), Eivind Røssaak, Hanne Hammer Stien og Arnhild Sunnanå.
I Kunst som deling diskuteres ulike caser som representerer et bredt kunstnerisk spenn, men som til sammen utgjør en konstellasjon av praksiser, kunstnere, teorier og begreper som er betegnende for vår samtid. Boka gir et oppdatert bilde av det visuelle kunstfeltet i dag, hvilke endringer som har funnet sted de siste årene, og hvilke tendenser og problemstillinger som nå gjør seg gjeldende.
Instagramatikk
Analysene i bokas første del tar utgangspunkt i de kunstneriske praksisene til Frida Orupabo, Maria Pasenau, Constance Tenvik, Joar Nango og Line Anda Dalmar.
Samarbeidene Orupabo og Pasenau inngår i og de kunstneriske uttrykkene de skaper, henger tett sammen med deres bruk av sosiale medier. Særlig er Instagram sentralt i praksisene til disse kunstnerne, som begge har fått en plass på kunstscenen uten å gå veien om tradisjonelle kunstutdannelser. Snarere har de brukt internett som plattform for å nå ut med sin kunst, og det er også internett som har bidratt til deres anerkjennelse. Når det gjelder Orupabos og Pasenaus kunst, er det utfordrende å skille det analoge fra det digitale fordi den analoge og den digitale praksisen påvirker hverandre gjensidig og sammen skaper det kunstneriske uttrykket. I Kunst som deling, delingens kunst favner begrepet «instagrammatikk» nettopp de forhandlingsprosessene som oppstår i overgangen fra nett til gallerirom, der medium, uttrykk, rom og publikumsrelasjon endres ut fra ulike krav og tilpasningslogikker.
Overskridende praksiser
Kunstnerskapene til Joar Nango, Constance Tenvik og Line Anda Dalmar er, på hvert sitt vis, medie-, sjanger- og fagoverskridende. Kunstnerne jobber alle ut fra et konseptuelt utgangspunkt samtidig som de arbeider med en emosjonell og materiell tilgang til ulike tematikker. I Kunst som deling utforskes dette, og boka tar også for seg hvordan kunstnerne utfordrer idéer knyttet til kunstnersubjektet ved å samarbeide med en rekke aktører både i og utenfor kunstfeltet. Det sosiale og dialogiske trekkes frem som særlig betydningsfullt. I tillegg nevnes Joar Nango som et interessant eksempel på hvordan det postkoloniale, dekolonialisering og marginale posisjoner tematiseres i kunsten. Med utgangspunkt i ulike kulturelle tradisjoner, deriblant den samiske, forsøker Nango å utvide konsepter, begreper og språk fremfor å bestemme eller isolere kulturer.
Nye formater og roller
I del 2 av boka fokuserer forfatterne på formidlings- og samarbeidspraksiser som prøver nye formater for utstillinger, kritikk og biennaler. Også her inngår det skeive, det postkoloniale og bruk av sosiale medier som tematikker i prosjektene og hendelsene boka tar for seg. Blant casene forfatterne utforsker, er formidlingsplattformen KUNZT – som baserer seg på nettbasert kunstformidling i videoformat, i tilgjengelig språkdrakt og med oppfordringer til interaktivitet. I Kurator Natalie Tominga Hope O'Donnells arbeid med Munchmuseet i bevegelse settes fokus på hennes skeive kuratoriske strategier, som heller enn å støtte opp om kanoniske, veletablerte og trygge fortellinger, forsøker å finne glemte, undertrykte, skjulte og usette fortellinger eller fenomener.
På institusjonsfeltet argumenterer forfatterne for at nye former for selvrefleksivitet har begynt å komme til syne, som resultater av institusjonenes behov for og påtrykk om å være seg bevisst sin egen makt og posisjon. Mens kuratoriske praksiser utenfor institusjonene tidlig var selvrefleksive og institusjonskritiske, har det tatt kunstinstitusjonene lengre tid å ta opp i seg slike praksiser. I mange museer har for eksempel konservatortittelen først blitt byttet ut med kuratortittelen på 2010-tallet, og de museale praksisene har gradvis gått fra å handle om «å bevare» eller «kontekstualisere» til også å handle om «å skape» eller «problematisere».
Vitaliserte kunstscener i nord og vest
I del 2 av Kunst som deling, delingens kunst undersøker også forfatterne nye nettverk og samarbeidsformer knyttet til to geografiske områder som betegner sentrale utviklingstrekk på 2010-tallet: institusjonaliseringen og profesjonaliseringen av kunstfeltet i regionene. De to geografiske casene tar henholdsvis for seg kunstnerisk samarbeid og posisjonering i Nord-Norge, Sápmi og på Svalbard og kunstscenen i Stavanger. Tross ulikheter har casene likevel fellestrekk. Kunstnerdrevene visningssteder på 2010-tallet har vært med på å vitalisere både kunstscenen i nord og i Stavanger, og flere kunstnere og kuratorer har bosatt seg i disse regionene. Begge casene eksemplifiserer dessuten hvordan samarbeid på tvers av landegrensene gjør at regionene i større grad fungerer løsrevet fra det sentrale kunstfeltet. Samtidig diskuterer boka hvordan særlig kunstfeltet i nord ikke kan sees som løsrevet fra det nasjonale. Gjennom å etablere kunstinstitusjoner på Svalbard argumenteres det for at Norge hevder sin territorielle suverenitet. Den samiske kunsten skaper også muligheter for Norge til å markere seg på den globale kunstscenen på en ny måte, samtidig som samisk kunst utfordrer ideen om Norges kulturelle homogenitet og synliggjør norsk deltagelse i koloniale prosesser.
Digital lansering
Kunst som deling, delingens kunst lanseres digitalt 3. juni i en lanseringsfilm der forfatterne tar for seg hver sin tematikk fra boka. Du kan melde deg på arrangementet og se sendingen på våre Facebooksider. Sendingen blir også vist på våre nettsider, der vi også publiserer en kommentar til prosjektet ført i pennen av Ellef Prestsæter. Boka blir tilgjengelig digitalt og kan lastes ned fra 3. juni på Kulturrådets publikasjonssider. Filmopptaket blir liggende på Kulturrådets nettsider.